Discover more from MOLD beta

MOLD beta er ei uavhengig venstrevridd nyhendekjelde som hovudsakleg omset aktuelle internasjonale saker til nynorsk.

Already have an account? Sign in

Nyfascisme i Det kvite hus

Av John Bellamy Foster

Rasmus Sandnes Haukedal

Feb 11, 2025

Denne teksten blei fyrst publisert i april 2017-utgåva av Monthly Review.

Parodi av *gleichschaltung*-prosessen av Walter Wesinger.

Det er ein skugge av noko kolossalt og trguande som alt no byrjar å falle over landet. Kall det oligarkiet si skugge, om du vil; det er det næraste eg tør kome. Kva slag det er, vil eg ikkje tenkje meg. Men det eg vil seie er dette: De står i ein farleg posisjon.

Jack London, The Iron Heel[1]

Ikkje berre ei ny administrasjon, men også ei ny ideologi har no teke opp bustad i Det kvite huset: nyfascisme. Den liknar på visse måtar det klassiske fascismen i Italia og Tyskland på 1920- og 1930-talet, men med historisk særskilde trekk som er spesifikke for den politiske økonomien og kulturen i USA i dei første tiåra av det 21. hundreåret. Denne nyfascismen karakteriserer, etter mitt skjøn, presidenten og hans næraste rådgjevarar, og nokre av hovudfigurane i hans regjering.[2] Frå eit breiare sosiologisk perspektiv speglar det veljarane, klassegrunnlaget og rasistisk, framandfiendtleg nasjonalisme som brakte Donald Trump til makta. Nyfascistisk diskurs og politisk praksis er no synleg kvar dag i giftige åtak på rasemessig undertrykte, innvandrarar, kvinner, LHBTQ-personar, miljøvernarar og arbeidarar. Dette har vore fylgd av ein vedvarande kampanje for å bringe rettsvesenet, statstenestemenn, militæret og etterretningsorganisasjonar samt pressa, i samsvar med denne nye ideologien og politiske røyndomen.

Kven utgjer det sosiale grunnlaget for nyfascismen? Som ein Gallup-analyse og CNN sine valresultat har synt, kom Trump sin valstøtte hovudsakleg frå dei mellomliggande laga av folket, dvs. frå den lågare middelklassen og privilegerte delar av arbeidarklassen, hovudsakleg dei med årlege hushaldsinntekter over medianen på rundt 56 000 dollar. Trump fekk fleirtal av røystene blant dei med inntekter mellom 50 000 og 200 000 dollar i året, særleg i området 50 000 til 99 999 dollar, og blant dei utan universitetsutdanning. Av dei som rapporterte at den økonomiske situasjonen deira var verre enn for fire år sidan, vann Trump heile 77 prosent av røystene.[3]

Ein analyse av Jonathan Rothwell og Pablo Diego-Rosell frå Gallup, oppdatert berre dagar før valet, indikerte at, i motsetnad til vanlege republikanske veljarar, kom mykje av Trump sin sterkaste støtte frå relativt privilegerte kvite mannlege arbeidarar innan “faglærte blåsnippsarbeidar-industriar”—inkludert “produksjon, bygg, installasjon, vedlikehald og reparasjon, og transport”—med inntekter over medianen og over førti år gamle.[4] I dei såkalla Rust Belt-statane (Iowa, Michigan, Ohio, Pennsylvania og Wisconsin) som svinga valet til Trump, auka den republikanske røysta med over 300 000 blant veljarar som tjente 50 000 dollar eller mindre, samanlikna med 2012. Samstundes tapte demokratane meir enn tre gonger så mange veljarar som det republikanarane vann.[5] Dette var ikkje nok til å gje Trump fleirtalet av dei nasjonale røystene, som han tapte med nesten 3 millionar, men det gav han føringa han trengde i valmannskollegiet.

Nasjonalt vann Trump den kvite røysta og mannsrøysta med avgjerande marginar, og hadde sin sterkaste støtte blant rurale veljarar. Både protestantar og katolikkar føretrekte den republikanske presidentkandidaten, men hans største støtte (80 prosent) kom frå kvite evangeliske kristne. Veteranar gjekk også uforholdsmessig mykje inn for Trump. Blant dei som rekna innvandring som det mest presserande nasjonale problemet, fekk Trump, ifølgje CNN sine valresultat, 64 prosent av røystene; blant dei som rekna terror som det viktigaste problemet, 57 prosent.[6] Mykje av valkampen blei dominert av både openberre og indirekte uttrykk for rasisme, som ikkje berre kom frå den republikanske kandidaten, men også frå hans næraste medarbeidarar og familie (og som ikkje var heilt fråverande blant demokratane sjølv). Donald Trump jr., i det som klart var eit politisk trekk, tvitra gjentekne gonger nazi-inspirerte kvitmakt-slagord retta mot ytre høgre. Trump sine berre litt meir skjulte utsegn mot muslimar og mexicanarar, og hans allianse med Breitbart, peika i same retning.[7]

Som Gallup-rapporten påpeikte:

I ein studie [Richard F. Hamilton, Who Voted for Hitler?] av kanskje det mest berykta [nasjonalistiske] partiet, avslører geografien av røystemønster at dei politiske støttespelarane til Hitler si nasjonalsosialistiske parti var uforholdsmessig mange protestantar, om dei budde i landlege område, og dei i lågare administrative stillingar og eigarar av små verksemder, om dei budde i urbane område. Dimed var det korkje dei rike eller dei fattige som var spesielt tilbøyelege til å støtte nazipartiet, og sjølv blant kristne spelte religiøs identitet ei stor rolle.[8]

Den klåre implikasjonen var at Trump sine støttespelarar fylgde det same generelle mønsteret. Ifølgje Hamilton-studien er det generelt trudd at “den lågare middelklassen (eller småborgarskapet) gav den avgjerande støtta til Hitler og hans parti.”[9] Hitler trekte også på ein minoritet av arbeidarklassen, uforholdsmessig representert av meir privilegerte blåsnippsarbeidarar. Men hovudparten av støtta hans kom frå den lågare middelklassen eller småborgarskapet, som representerte eit standhaftig anti-arbeidarklasse, rasistisk og anti-etablissement-syn—som likevel allierte seg med kapitalen. Hitler fekk også støtte frå fromme protestantar, landlege veljarar, funksjonshemma veteranar og eldre veljarar eller pensjonistar.[10]

Parallellane med Trump-fenomenet i USA er dimed klare nok. Trump sin støtte kjem hovudsakleg korkje frå fleirtalet av arbeidarklassen eller kapitalistklassen—sjølv om sistnemnde for det meste har forsona seg med Trumpismen, sidan dei er dei som har mest å tene. Då dei fyrst er ved makta, har fascistiske rørsler historisk raskt brote med dei meir radikale småborgarlege banda som hjelpte til med å bringe dei til makta, og alliert seg fast med storindustrien—eit mønster som alt er synleg i Trump-administrasjonen.[11]

Men trass desse breie likskapane, er det nokre viktige trekk som skil nyfascismen i notida sitt USA frå føregjengarane i tidleg 20. hundreåret sitt Europa. Det er på mange måtar ein unik form, sui generis. Det er ingen paramilitær vald i gatene. Det er ingen svarte skjorter eller brune skjorter, ingen nazistiske stormtroppar. Det er faktisk ikkje eit separat fascistisk parti.[12] I dag er verda sin økonomi dominert ikkje av nasjonalbasert monopolistisk kapitalisme, som i klassisk fascisme, men av ein meir globalisert monopol-finanskapitalisme.

Etter nederlaget i den fyrste verdskrigen var Tyskland på 1930-talet midt i den store depresjonen, og i ferd med å ta opp att kampen for økonomisk og imperialistisk hegemoni i Europa. I motsetnad til dette opplever USA i dag, som lenge har vore verda si hegemon, ein langvarig periode av imperial nedgang, kombinert med økonomisk stagnasjon. Dette representerer ein annan bane. Det kvite huset sin “America First”-politikk, presentert i Trump sin innsetjingstale, med sin karakteristisk fascistiske “palingenetiske form for ultranasjonalisme” (“palingenese” tyder “atterføding”), er ikkje retta mot dominans av Europa og koloniane, som i Nazi-Tyskland, men mot å gjenopprette USA sirr førarskap over heile verda, noko som kan føre til den “potensielt daudelegaste fasen av imperialisme.”[13]

Noko som vidare skil nyfascismen i vår tid er klimakrisa—noko som Det kvite huset fornektar. I staden for å ta tak i problemet, har den nye administrasjonen, støtta av den fossile kapitalismen i republikanarpartiet, erklært rett ut at menneskeskapt klimaendring ikkje eksisterer. Dei har valt å utfordre heile verda på dette området, og avvist den globale vitskaplege konsensusen. Det er store bekymringar, framheva av Bulletin of the Atomic Scientists, som nettopp flytta dommedagsklokka tretti sekund nærare “midnatt”, om at denne same irrasjonalismen kan utvide seg til atomvåpen.[14]

Men om Det kvite huset no best kan skildrast, av alle desse årsakene, som nyfascistisk i sine haldningar, gjeld ikkje dette heile den amerikanske staten. Kongressen, domstolane, det sivile byråkratiet, militæret, delstats- og lokale styresmakter, og det som ofte vert kalla, etter Louis Althusser, den “ideologiske statsapparatet”—inkludert media og utdanningsinstitusjonar—måtte verte brakt i samsvar før ein fullt ut nyfascistisk stat kunne operere på sine eigne valdelege premiss.[15] Likevel er det ingen tvil om at liberal eller kapitalistisk demokrati i USA no er truga. På nivået av det politiske systemet som heilskap, er vi, som statsvitskaparen Richard Falk har uttrykt det, i eit “pre-fascistisk augneblink.”[16] Samstundes finst det enno grunnlag innan staten og det sivile samfunnet for organisert, lovleg motstand.

Her er det viktig å forstå at fascisme ikkje på noko vis er ein berre politisk avvik eller anomali, men historisk har vore ein av to hovudmodi for politisk styring som herskande klassar i avanserte kapitalistiske statar har nytta seg av.[17] Sidan slutten av 1800-talet har kapitalistiske statar, særleg dei store imperialmaktene, generelt teke forma av liberalt demokrati—som representerer ein slags likevekt mellom konkurrerande samfunnssektorar og tendensar, der kapitalistklassen, på grunn av sin kontroll over økonomien, og trass den relative sjølvstenda som vert gjeven til staten, er i stand til å hevde sitt hegemoni. Langt frå å vere demokratisk i noko egalitær forstand, har liberalt demokrati gjeve mykje rom for oppkomsten av plutokrati, dvs. styret til dei rike; men det har samtidig vore avgrensa av demokratiske former og rettar som representerer innrømmingar til den større delen av folket.[18] Faktisk, medan det held seg innanfor grensene for liberalt demokrati, har den nyliberale æraen sidan 1980-talet vore assosiert med dei brattaste auka i ulikskap i historia.[19]

Liberalt demokrati er likevel ikkje den einaste levedyktige styreforma i avanserte kapitalistiske statar. I periodar av systemkriser der eigedomstilhøve er trua—som den store depresjonen på 1930-talet, eller stagnasjonen og finansialiseringa i dei siste tiåra—kan tilhøva føre til oppkomsten av fascisme. Dessutan, då som no, er fascisme uunngåeleg eit produkt av den større konteksten av monopolistisk kapital og imperialisme, knytt til kampar for hegemoni innanfor den kapitalistiske verdsøkonomien. Ein slik krise av verdshegemoni, verkeleg eller oppfatta, fremjar ultranasjonalisme, rasisme, framandfrykt, ekstrem proteksjonisme og hypermilitarisme, og skapar undertrykking heime og geopolitisk kamp i utlandet. Liberalt demokrati, rettsstaten og sjølv eksistensen av ein levedyktig politisk opposisjon kan verte truga.

I slike tilhøve, som Bertolt Brecht erklærte, “Motsetnader er vona vår!”[20] Det er difor naudsynt å spørje: Kva er dei spesifikke motsetnadane til nyfascismen i Trump-æraen? Korleis er dei knytt til den større krisa i den amerikanske politiske økonomien og imperiet? Og korleis kan vi utnytte desse motsetnadane for å skape ein kraftig, samla motstandsrørsle?

Den klassiske fascistiske Gleichschaltung

“Antonymet til fascisme,” skreiv Paul Sweezy til Paul Baran i 1952, “er borgarleg demokrati, ikkje føydalisme eller sosialisme. Fascisme er ein av dei politiske formene som kapitalismen kan ta i den monopolistisk-imperialistiske fasen.”[21] Spørsmålet om fascisme, anten i sin klassiske eller noverande form, går dimed utover høgreorientert politikk. Det reiser, som Baran svarte til Sweezy, det mykje meir vesentlege spørsmålet om “avsatsen” som markerer det kvalitative brotet mellom liberalt demokrati og fascisme (og i dag mellom nyliberalisme og nyfascisme). Den fulle utviklinga av ein fascistisk stat, forstått som ein historisk prosess, krev ei overtaking av statsapparatet i sin heilskap, og dimed elimineringa av nokon verkeleg maktfordeling mellom dei ulike delane, i interesse av ein større kamp for både nasjonal og verdasdominans.[22] Difor, etter å ha sikra eit brohovud i regjeringa, særleg i den utøvande makta, har fascistiske interesser historisk nytta halvlovlege middel, brutalitet, propaganda og skremming som middel for integrering, medan storindustrien som ser den andre vegen eller til og med gjev direkte støtte. I ein fullstendig fascistisk overtaking vert dei allerede ufullstendige vernet for individa som liberalt demokrati tilbyr, meir eller mindre eliminert, saman med kreftene til politisk opposisjon.

Eigedomsrettar er likevel uunngåeleg verna under fascisme—bortsett frå for dei som er rasistisk, seksuelt eller politisk utpeika, som ofte har eigedommen sin konfiskert—og interessene til storindustrien vert styrkte.[23] Dei politiske kreftene ved makta sikrar seg mot det nazi-ideologien kalla ein “totalitær stat,” organisert rundt den utøvande makta, medan den grunnleggande økonomiske strukturen vert urørt.[24] Den fascistiske staten i sin ideelle forståing er dimed “totalitær” i seg sjølv, og reduserer det politiske og kulturelle apparatet til ein einingskraft, men let økonomien og kapitalistklassen stort sett vere fri frå innblanding, og konsoliderer til og med dominansen til den monopolistiske fraksjonen.[25] Målet til staten under slike omstende er å undertrykke og disiplinere folket, samstundes som ein vernar og fremjar kapitalistiske eigedomstilhøve, profitt og akkumulering, og legg grunnlaget for imperial ekspansjon. Som Mussolini sjølv erklærte: “Det fascistiske regimet har ikkje til hensikt å nasjonalisere eller verre, byråkratisere heile den nasjonale økonomien, det er nok å kontrollere og disiplinere den gjennom korporasjonane…. Korporasjonane gjev disiplinen, og staten vil berre ta seg av sektorane knytt til forsvar, eksistensen og tryggleiken til fedrelandet.”[26] Hitler erklærte liknande: “Vi står for oppretthaldinga av privat eigedom…. Vi skal verne fritt foretak som den mest hensiktsmessige, eller rettare sagt, den einaste mogelege økonomiske orden.”[27]

Salet av statleg eigedom er faktisk eit del av nazistane sin politikk som ofte vert oversett. Konseptet om privatisering (eller “reprivatisering”) av økonomien, no eit kjennemerke for nyliberalisme, fekk først fotfeste i fascistiske Tyskland, der kapitalistiske eigedomstilhøve blei verande ukrenkelege, sjølv om den nye fascistiske statsstrukturen demonterte liberalt-demokratiske institusjonar og innførte ein krigsøkonomi. På tida då Hitler kom til makta, var mykje av den tyske økonomien statseigd: sektorar som stål- og kullindustrien, skipsbygging og bankvesen var i stor grad nasjonalisert. Under Hitler vart United Steel Trust privatisert på berre nokre få år, og innan 1937 var alle dei store bankane privatiserte. Alt dette auka makta og omfanget til kapitalen. “Den praktiske tydinga av overføringa av statlege verksemder til private hender,” skreiv Maxine Yaple Sweezy i ein større studie av naziøkonomien frå 1941, “var dimed at kapitalistklassen haldt fram med å fungere som eit kar for inntektsakkumulering. Profittsanking og tilbakeføring av eigedom til private hender har dessutan styrka nazipartiet sin makt.”[28] Som Nicos Poulantzas påpeikte i Fascism and Dictatorship, “Nazismen haldt ved like juridisk regulering i saker som gjaldt vernet av den kapitalistiske ordenen og privat eigedom.”[29]

Om privatisering innan industrien var avgjerande for oppkomsten av fascismen i Tyskland, og dimed ytterlegare konsentrerte den økonomiske makta til kapitalistklassen, var det konsolideringa av nazistyre innan staten sjølv som gjorde det fyrstnemnde mogleg, og braut den liberalt-demokratiske ordenen fullstendig. Denne prosessen, kjent som Gleichschaltung (“einsretting” eller “synkronisering”), definerte perioden med konsolidering av den nye politiske ordenen i åra 1933–34. Dette innebar politisk integrering av kvar av staten sine separate einingar, inkludert parlamentet, dømestyret, det sivile byråkratiet, militæret og dei lokale og regionale greinene av styresmakta, og utvida dette til dei viktigaste organa i den ideologiske statsapparatet innanfor det sivile samfunnet, eller utdanningsinstitusjonane, media, handelsorganisasjonar og meir.[30] Denne einsrettinga blei oppnådd gjennom ei kombinasjon av ideologi, skremsel, påtvunge samarbeid og tvang, vanlegvis ved å presse desse institusjonane til å “reinske sine eigne hus.” Den leiande nazijuristen Carl Schmitt fremja dei to prinsippa som styrte Gleichschaltung i den tyske saka: (1) fjerninga av “ikkje-ariarar,” og (2) Führerprinzip (“leiarskapsprinsippet,” som plasserte leiaren over dei skriftlege lovene). I denne perioden vart det nytta ein slags juridisk kappe for å legitimere konsolideringa av makta, som seinare stort sett vart kasta av. Som Schmitt forklarte, var målet med Gleichschaltung einskap og reinleik, oppnådd gjennom “utryddinga av ulikskap.”[31]

Gleichschaltung i Tyskland var retta mot alle dei separate greinene av staten og den ideologiske statsapparatet samstundes, men gjennomgjekk fleire stadier eller kvalitative brot. Riksdagsbrannen, sett i gang berre ein månad etter at president Hindenburg utnemnde Hitler til rikskanslar i januar 1933, førte til utgjevinga av to utøvande dekretar som gav ei juridisk rettferdiggjeringsgrunnlag for brot på grunnlova. Desse dekreta vart ytterlegare legitimert av Fullmaktslova, eller “Lova for å eliminere fare for nasjonen og riket” i mars 1933, som gav Hitler einveldig makt til å vedta lover uavhengig av Riksdagen. Dette blei snart følgd av arrestasjonar og utreinsking av politiske motstandarar. Denne perioden såg også innleiinga av “Lova for gjenoppretting av den sivile tenestemannsstanden” som tillét nytting av Gleichschaltung på alle sivile tenestemenn. Dette fyrste stadiet av å bringe i samsvar enda i juli 1933 med avskaffinga av alle politiske parti utanom det nasjonalsosialistiske tyske arbeidarpartiet.[32]

Det andre stadiet var retta mot å etablere kontroll over og integrering av militæret, samt universiteta, pressa og andre sosiale og kulturelle organisasjonar. Ikkje berre flytta Hitler for å konsolidere sin kontroll over militæret (Wehrmacht), men i forsøket på å integrere militæret med naziprosjektet, erklærte han i desember 1933 at hæren var “nasjonen sin einaste våpenberar,” noko som undergravde krava til nazipartiet sin paramilitære, brunskjorteveng, SA (Sturmabteilung, “Sturmtroppar”).[33]

“Utryddinga av ulikskap” innanfor store kulturelle institusjonar er best illustrert ved absorpsjonen av universiteta inn i nazidoktrinen. Som rektor ved Universitetet i Freiburg, frå 1933, vart den tyske filosofen Martin Heidegger pålagt å innføre Gleichschaltung som sin viktigaste offisielle oppgåve. Heidegger utførte desse funksjonane til punkt og prikke, hjalp til med å reinska universitetet og angripe kollegaer. I desse åra arbeidde han nært saman med Carl Schmitt for å fremje naziideologien, bidrog til å rasjonalisere antisemittisme og presiderte over symbolske bokbål.[34]

Det tredje, avgjerande stadiet av Gleichschaltung var den blodige reinskinga av SA frå 30. juni til 2. juli 1934, og den påfylgjande etableringa, særleg etter Hindenburg sin død i august, av Hitler som den ultimate kjelda til lov, som vart feira i Schmitt sin artikkel “Führeren vernar lova.” Frå dette tidspunktet var fascistisk styre konsolidert i alle dei viktigaste institusjonane i staten og dei leiande ideologiske organa i det sivile samfunnet.[35]

Andre fascistiske statar har fylgd ein liknande, om enn mindre totaliserande, bane. “I den mykje treigare [og mindre fullstendige] prosessen med å konsolidere fascistisk styre i Italia,” skriv Robert O. Paxton i The Anatomy of Fascism, “var det berre fagforeiningane, dei politiske partia og media som blei fullstendig ‘brakt i samsvar.’”[36]

Trumpistisk Gleichschaltung

Mange av desse utviklingane var spesifikke for Europa på 1930-talet, og er lite sannsynleg å gjenta seg i noko som liknar same form i vår tid. Likevel har nyfascismen i dag også som mål ein endring i styringa av det avanserte kapitalistiske systemet, som krev den effektive oppløysinga av den liberalt-demokratiske ordenen og erstatninga av den med styret til representantar for det som no vert kalla “alt-right,” som openbert fremjar rasisme, nasjonalisme, anti-miljøvern, kvinnehat, homofobi, politivald og ekstrem militarisme.

Den djupare motiverande krafta bak alle desse formene for reaksjon er likevel undertrykkinga av arbeidarar. Bak Trump sine appellar til alt-right sine fordommar ligg den auka privatiseringa av alle statlege økonomiske funksjonar, styrkinga av makta til storindustrien, og skiftet til ein meir rasistisk definert imperialistisk utanrikspolitikk. Men for å setje ein slik nyfascistisk strategi ut i livet, krevst ein ny form for Gleichschaltung, der ulike institusjonar—kongressen, rettsapparatet, det sivile byråkratiet, delstats- og lokale styresmakter, militæret, tryggleiksstaten (“deep state”), media og utdanningsinstitusjonar—vert brakt i samsvar.[37]

Kva konkret prov finst det då for at Trump-administrasjonen arbeider for å implementere nyfascistiske former for kapitalistisk statleg styring, som bryt juridiske normer og opphevar liberalt-demokratiske vern? Her er det nyttig å minne oss sjølv på karakteristika til fascismen generelt, der amerikansk nyfascisme er ein spesifikk form. Som Samir Amin seier i “The Return of Fascism in Contemporary Capitalism”:

Det fascistiske valet for å styre ein kapitalistisk stat i krise er alltid basert—per definisjon—på den kategoriske avvisinga av “demokrati.” Fascismen erstattar alltid dei generelle prinsippa som teoriane og praksisane til moderne demokrati er basert på—anerkjenning av mangfald av meiningar, nytting av valprosedyre for å fastslå eit fleirtal, garanti for minoritetsrettar, osv.—med dei motsette verdiane av underkasting under krava til kollektiv disiplin og autoriteten til den øvste leiaren og hans viktigaste agentar. Denne omvendinga av verdiar vert alltid fylgd av ein attendevending til regressive idear, som er i stand til å gje ein tilsynelatande legitimitet til underkastingsprosedyrane som vert implementert. Forkynninga av den påståtte naudsynet for å vende attende til det (“mellomalderlege”) fortida, å underkaste seg statsreligionen eller nokre påståtte karakteristikkar ved “rasen” eller den (etniske) “nasjonen” utgjer arsenalet av ideologiske diskursar som vert nytta av fascistiske makter.[38]

Den ultranasjonalistiske og ultra-høgreorienterte haldninga til den nye administrasjonen er ikkje til å tvile på. I sin innsetjingstale, skriven av hans alt-right-rådgjevarar Steve Bannon og Stephen Miller, erklærte Trump, i det økonom Joseph Stiglitz har kalla “historiske fascistiske undertonar”:

Frå denne augneblinken vil det vere America First…. Vi vil styrke gamle alliansar og danne nye—og foreine den siviliserte verda mot radikal islamsk terrorisme, som vi vil utrydde heilt frå jorda si overflate…. Vi må verne grensene våre mot øydeleggingane frå andre land som lager varene våre, stel selskapa våre og øydelegg jobbane våre…. Amerika vil byrje å vinne igjen, vinne som aldri før…. På grunnfjellet av politikken vår vil det vere ei total lojalitet til Dei sameinte statane av Amerika, og gjennom lojaliteten vår til landet vårt, vil vi oppdage lojaliteten vår til kvarandre. Når du opnar hjartet ditt for patriotisme, er det ikkje plass til fordommar…. Når Amerika er foreint, er Amerika heilt ustoppeleg. Det skal ikkje vere frykt—vi er verna, og vi vil alltid vere verna. Vi vil verte verna av dei store mennene og kvinnene i militæret og politiet og, viktigast av alt, vi er verna av Gud…. Saman vil vi gjere Amerika sterkt igjen. Vi vil gjere Amerika rikt igjen. Vi vil gjere Amerika stolt igjen. Vi vil gjere Amerika trygt igjen. Og, ja, saman vil vi gjere Amerika stort igjen.[39]

Den ideologiske ramma og den politiske strategien til trumpismen er hovudsakleg arbeidet til Bannon, tidlegare sjef for Breitbart News og no sjefsstrateg i Det kvite huset og seniorrådgjevar, som også leia Trump sin valkamp i dei siste månadane.[40] Bannon, nyleg utnemnd til Trump sin nasjonale tryggleiksråd, har spelt ei nøkkelrolle i å angripe mainstream-media, ikkje eigd av Rupert Murdoch. Medan omfanget av Bannon sin innverknad er debattert, er hans dominans innan administrasjonen sin indre sirkel så stor at New York Times sin redaksjon har hevda at han “posisjonerer seg…som de facto president.”[41] Bannon er flankert av to andre Breitbart-ideologar, Miller, ein seniorrådgjevar for Trump (og ein protégé av justisminister Jeff Sessions), og Sebastian Gorka, nestleiar for nasjonal tryggleik. Ein annan Breitbart-leiar, Julia Hahn, har vorte utnemnd som “spesiell assistent til presidenten,” og arbeider under Bannon som hans sjefsassistent, og er kjend som “Bannon sin Bannon”—ein høfleg referanse til rolla hennar som ein uhemma ultra-høgreorientert ideolog, tilsett for å halde republikanske kongressmedlemmer i sjakk.[42]

Bannon sin nyfascistiske ideologi kan sjåast som beståande av seks hovudkomponentar: (1) behovet for å overvinne “kapitalismen sin krise,” særleg i USA, ført fram av oppkomsten av “globalisme” og “kompiskapitalisme” [crony capitalism]; (2) gjenopprettinga av “den jødisk-kristne vesten” som det åndelege rammeverket for ein restaurert kapitalisme; (3) fremjinga av ekstrem etnonasjonalisme, retta mot ikkje-kvite innvandrarar; (4) ein eksplisitt identifikasjon med det Bannon kallar ein “global populistisk rørsle”—det vil seie global nyfascisme; (5) insisteringa på at USA er i ein global krig mot «ekspansjonistisk islam» og “ekspansjonistisk Kina”—det han kallar ein «global eksistensiell krig»; og (6) ideen om at oppkomsten av alt-right representerer ein kvasi-mystisk “stor fjerde vending” i amerikansk historie—etter den amerikanske revolusjonen, borgarkrigen og den store depresjonen og den andre verdskrigen.[43]

Bannon sin ideologi var mest tydeleg til stades i ein tale ved eit Vatikan-konferanse i 2014, der han roste den høgreorienterte “populismen” til Frankrike sin Nasjonale front, leia av Marine Le Pen, så vel som Storbritannia sitt UK Independence Party. Han argumenterte for at “jo hardare kapitalisme, jo betre.” Men dette kravde ein nyfundering av tapte jødisk-kristne “andelege og moralske grunnlag…. Når kapitalismen var…på sitt høgste blomstring…var nesten alle desse kapitalistane sterke truande på den jødisk-kristne vesten…. Sekularisme har tappa styrken til den jødisk-kristne vesten til å forsvare ideala sine.” For Bannon var fienden ikkje berre liberale, men “det republikanske etablissementet” og deira herskarar, promotorane av “kompiskapitalisme.” Desse var dei verkelege fiendane til “middelklassefolk og arbeidarklassefolk.” Rasismen i rørsla han representerte blei ikkje avvist direkte, men heller “over tid vert det liksom vaska ut” då folk kjem saman i ein patriotisk allianse (medan dei utelèt andre). Alt dette passa inn i ein større førestilling om ein krosstog: “Det er ein stor krig i emning, ein krig som alt er global…. Du vil sjå at vi er i ein krig av enorme dimensjonar.”[44]

Det mest merkverdige var den sympatiske måten Bannon, som svarte på spørsmål etter talen, refererte til ideane til den italienske fascisten Julius Evola, ein inspirasjonskjelde for og støttespelar av Mussolini, og seinare Hitler, som dukka opp etter den andre verdskrigen som ein leiande figur i den tradisjonalistiske rørsla av europeisk nyfascisme—noko som gjer han til ein helt for alt-right-kvitmaktleiaren Richard Spencer i USA.[45] På 1930-talet erklærte Evola: “Fascisme er for lite. Vi ville ha ønskt ein fascisme som er meir radikal, meir uforferda, ein fascisme som er verkeleg absolutt, laga av rein kraft, utilgjengeleg for noko kompromiss…. Vi ville aldri verte rekna som antifascistiske, bortsett frå i den utstrekninga at superfascisme ville vere likestilt med antifascisme.” I sine etterkrigsskrifter argumenterte han for at tradisjonalistar “ikkje bør akseptere adjektivet ‘fascistisk’ eller ‘nyfascistisk’ utan vidare,” men heller berre legg vekt på sine “positive” karakteristikkar, og alliere seg med dei “aristokratiske” verdiane i den europeiske tradisjonen. Målet var skapinga av ein ny, åndeleg “europeisk imperium…Vi må skape ein einskap av krigarar.” Det ultimate målet var gjenopplivinga av tradisjonell suverenitet forstått som den åndelege makta til ein nasjon, eller patria (dvs. fedrelandet).[46]

Bannon, sjølv ein sterk promotor av “palingenetisk ultranasjonalisme,” i samklang med Evola, argumenterte for at dei i “den jødisk-kristne vesten” trengde å gjenopprette “tradisjonalisme…særleg kjensla av korleis det støttar grunnlaget for nasjonalisme.” Viktigast, fortalde han publikum ved Vatikanet, var gjenopprettinga av “den lange historia til den jødisk-kristne vesten sin kamp mot islam.” Når det gjaldt suverenitet i Evola sin forstand, sa Bannon: “Eg trur at folk, særleg i visse land, vil sjå suverenitet for landet sitt, dei vil sjå nasjonalisme for landet sitt.” Men som han gjorde klart, kravde dette først ein dekonstruksjon av den politiske “herskarklassen” og av staten i sin noverande form.[47]

I den grad Trump-administrasjonen ser seg sjølv som autorisert til å setje i gang ein nyfascistisk strategi for Gleichschaltung, langs dei generelle linjene foreslått ovanfor, ville ein vente å sjå eit åtak på dei viktigaste greinene av staten og den ideologiske statsapparatet, som bryt juridiske og politiske normer og søker å auke makta til presidenten kraftig. Faktisk tyder mykje tidleg prov på at den politiske kulturen har endra seg i denne retninga i den korte perioden administrasjonen har vore ved makta. Alle dei viktigaste sektorane av staten har kome under åtak. Den mest ekstreme handlinga var Trump sin utøvande ordre den 27. januar som beint fram forbaud innvandrarar frå sju hovudsakleg muslimske land i Midtausten, som, i ljos av nasjonale protestar, raskt vorte reversert av dei føderale domstolane. Dette leidde Trump til å gå til personlege åtak på enkelte dommarar, i eit forsøk på å delegitimere dei i augene til støttespelarane sine—eit trekk som kunne sjåast som eit foreløpig forsøk på å einsrette rettsapparatet.[48]

Desse hendingane vart følgd i februar av Trump sin utøvande ordre som etablerte eit kvasi-juridisk grunnlag for masseutvisingar av kring elleve millionar udokumenterte individ i USA—sjølv langvarige innbyggjarar og dei som aldri har vorte dømde for noko lovbrot, og utan omsyn til alder. Dette skulle utfyllast av administrasjonen sin lenge lova bygging av det presidenten kalla, i sin tale til Kongressen den 28. februar, “ein stor, stor mur langs den sørlege grensa vår.” I denne juridiske og politiske myren arvar Trump 103 tomme dommarposisjonar, nesten dobbelt så mange som Obama arva, noko som gjev den nye administrasjonen moglegheita til å omstrukturere rettsapparatet på måtar som truleg vil fjerne grunnlovsfesta rettar og styrkje undertrykking.[49]

Trump sin konflikt med den nasjonale tryggleiksstaten eller “etterretningssamfunnet,” som består av hundre tusenvis av tilsette over sytten byrå, byrja nesten med ein gong, og vart innleidd av hans gjentekne åtak på etterretningsbyråa under valkampen. Seint i januar gav han ut ein direktiv som omorganiserte det nasjonale tryggleiksrådet (NSC) og heimlandssikkerheitsrådet (HSC), der CIA-direktøren, direktøren for nasjonal etterretning og formannen for Joint Chiefs of Staff vart fjerna frå dei vanlege medlemmane av NSC og HSC sin prinsippkomité; medan, i eit anna brot med presedens, vart Bannon, den kvite huset sin sjefsstrateg, lagt til i prinsippkomitéen. Ein folkeleg motreaksjon førte til at administrasjonen delvis ombestemte seg, og gjeninnførte CIA-direktøren som medlem av prinsippkomitéen, men intensjonen om å undergrave den eksisterande strukturen av autoritet innan den nasjonale tryggleiksstaten var tydeleg.[50] Samstundes skapte Trump ei separat skuggefull organisasjon, Strategic Initiatives Group (SIG), omtalt i Foreign Policy som ein “kabal” innan NSC, under tilsyn av Bannon og Trump sin svigersøn Jared Kushner. Ein nøkkelfigur i SIG er Gorka, best kjend for sin insistering på ein krig mot «global jihadisme,» som han hevdar har penetrert heile verda.[51]

Trump-administrasjonen sine forsøk på å destabilisere og einsrette den nasjonale tryggleiksstaten provoserte ein motverkande reaksjon i form av ein oppbløming av lekkasjar innan “deep state” som innan nokre få veker førte til at Michael Flynn, Trump sitt fyrsteval som nasjonal tryggleiksrådgjevar, måtte gå av—delvis på grunn av konflikt med visepresident Mike Pence og meir tradisjonelle republikanarar. Spenningane vart ytterlegare blåst opp av Trump og Bannon sin plutselege endring av USA si geopolitiske haldning bort frå den nye kalde krigen mot Russland og mot ein global kamp mot “radikal islam” og Kina. Trass i at han har pepra administrasjonen sin med generalar for å integrere den med militæret, er Trump enno låst i konflikt med mykje av den nasjonale tryggleiksstaten.

I midten av februar bad Trump milliardæren Steve Feinberg, medgrunnleggjar og administrerande direktør i Cerberus Capital Management, best kjend for sin rolle i salet av halvautomatiske rifler, om å leie ein undersøking av amerikanske etterretningsbyrå—eit trekk som vart sett på som ein utfordring til etterretningsapparatet og eit forsøk på å byggje ein alternativ maktbase. Cerberus vart berykta som morselskapet til eit dotterselskap som produserte den Bushmaster-halvautomatiske rifla som blei nytta i drapet på tjue barn og seks vaksne på Sandy Hook Elementary School i Connecticut i 2012. Cerberus har sidan utvida sin rolle i våpenindustrien, og eig også DynCorp, den femte største private nasjonale tryggleiksleverandøren som arbeider med den amerikanske regjeringa, som har fått milliardbetalingar for sitt oversjøiske militære og politiopplæring. Føresetnaden er at Feinberg ville trekkje på personell frå sitt private militær for å “undersøke” den nasjonale tryggleiksstaten. Gjeve naturen av den tilsynelatande maktkampen som pågår, er det truleg at Det kvite huset sine forsøk på Gleichschaltung med omsyn til etterretningssamfunnet vil halde fram.[52]

Resten av staten er ikkje fri frå slike forsøk på einsretting. Det er meir enn 2,7 millionar sivile tilsette i den føderale regjeringa. Trump-støttespelaren Newt Gingrich sa at “95 prosent av byråkratane er imot han.” Den langvarige republikanske operatøren og Trump-strategen Roger Stone har sagt at “det er ikkje så mange Trump-lojalistar i Det kvite huset,” noko som krev ein rask endring i personalet. Vidare, mellom kaoset i Trump sine fyrste veker i Det kvite huset og bekymringa for “lojalitet,” er det berre funne nominasjonar for eit lite tal av dei meir enn fem hundre senatsgodkjende stillingane så langt. Likevel har presselekkasjar innan staten overtydd Trump-støttespelarar om at den mest presserande oppgåva er å akselerere fjerninga av sivile tilsette som ikkje er i samsvar med den nye administrasjonen. Ifølgje Newsmax-sjefen Chris Ruddy, ein nær ven og rådgjevar for Trump, “er det føderale byråkratiet i seg sjølv ein kraftig maskin, og dei har tendens til å ha svært etablissement-idear”—noko som tyder at dei er imot den nye alt-right-agendaen.[53]

Dette er ein del av eit meir generelt åtak på det sivile byråkratiet. Bannon har erklært at ein “ny politisk orden” er føreståande, som fremjar “økonomisk nasjonalisme” og inneber “dekonstruksjon av den administrative staten.” Administrasjonen, seier han, vil vere i ein konstant kamp for “dekonstruksjon.”[54] Undermineringa av det sivile byråkratiet har vore mest tydeleg i miljøbyråa, hovudsakleg fordi heile avdelingar kan verte lagt under øksa. I eit møte med forretningsleiarar kort tid etter innsetjinga, indikerte Trump at administrasjonen hans planla å kutte statlege føresegner for verksemder med “75 prosent,” og “kanskje meir.”[55] Utanom finansielle avregulering, er planen å gå etter miljøføresegner spesielt, saman med miljøvernarar innan det føderale byråkratiet.

Myron Ebell, sjef for Competitive Enterprise Institute, eit viktig organ for klimaskepsis, og ein nøkkelrådgjevar for Trump om miljø, har erklært miljørørsla som “det største trugsmålet mot fridom og velstand i den moderne verda” og har angripe klimaforskarar og andre medlemmar av det han kallar “ekspertariatet,” med målet om å fjerne dei frå regjeringa.[56] Ebell har gått så langt som å karakterisere paven sin encyklika om klimaendringar som “venstrevridd tøv.”[57] Dette anti-etablissement-retorikken, så integrert i suksessen til Trump sin valkamp, vert no nytta til å legitimere kutt på 20–25 prosent i Environmental Protection Agency (EPA) sitt budsjett og 17 prosent i National Oceanic and Atmospheric Administration.

Trump har kalla menneskeskapte klimaendringar, som det er nesten universell vitskapleg konsensus om, ein “bløff.” Scott Pruitt, den nye sjefen for EPA og ein ivrig klimaskeptikar, er også historisk ein av byrået sine største fiendar, og har saksøkt EPA fleire gonger for å blokkere forureiningsføresegner. Liknande, Rick Perry, den nye sjefen for Department of Energy, og tidlegare guvernør i Texas, er ein kjend klimaskeptikar, som til og med har hevda at planeten vert kaldare. Han har ein gong kravd eliminering av departementet han no leiar. Under overgangen til kvite huset vart eit spørjeskjema frå den innkomande administrasjonen sendt til tilsette i Department of Energy, som søkte å identifisere dei som hadde vore involvert i arbeid relatert til klimaendringar, i det som klart var eit forsøk på å skremme vitskapsfolk. Ein gjennomgripande reinsking i område av den føderale regjeringa relatert til miljøvern er venta, med heile byrå retta mot saker som klimaendringar eliminert og tilsette pressa til å vere samarbeidsviljuge. Den nylege republikanske kongressen sin gjenoppliving av ein avvikla lov frå 1876 som ville tillate løna til føderale tilsette å verte redusert til 1 dollar i året, vert nytta som eit våpen for å truge statstenestemenn. Under overgangen indikerte Trump-teamet at NASA sin Goddard Institute of Space Studies, kanskje verda sitt leiande senter for klimaforsking, ville verte endra til studiar av det djupe verdsrommet [deep space]. Under slike tilhøve kan det vere liten tvil om at klimavitskap praktisk talt vert forbode innanfor statlege byrå, sett på som i strid med Det kvite huset sin America First-strategi.[58]

Trump-administrasjonen er klart viljug til å bryte alle juridiske normer for å køyre miljøvern i grøfta, i motstrid med folket sine ynskjer og behova til planeten. Ein av administrasjonen sine fyrste handlingar var å gje ein ordre til Army Corps of Engineers om å “gjennomgå og godkjenne på ein akselerert måte” Dakota Access Pipeline, som skal borast under Missouri-elva, ved Standing Rock, Nord-Dakota, noko som reverserte tidlegare avgjersle og overkøyrde miljøinteresser og den modige kampen til dei innfødde vassvernarane. Med den føderale regjeringa no i rekkjene med Nord-Dakota-staten i sin vilje til å presse gjennom røyrleidninga uansett, er det liten tvil om at fredelege protestar for å stoppe røyrleidninga i aukande grad vil verte møtt med maktnytting.[59]

Cornel West har snakka om det “undertrykkande apparatet” som definerer Trump-administrasjonen. “Det er den nyfascistiske dimensjonen av det. Det er ikkje berre åtaket på pressa,” sa West til publikum ved Harvard sitt W. E. B. DuBois Institute. “Han vil kome for å hente nokon av oss. Vi må seie som DuBois, som Frederick Douglass, og som dei namnlause og anonyme fridomskjemparane av alle fargar, vi kan stå opp…. Eg nektar å normalisere Donald Trump og hans nyfascistiske prosjekt.”[60] Korleis og i kva tempo den nye administrasjonen vil setje i gang denne undertrykkinga er enno uklårt, sjølv om den massive skalaen av utvisingane av udokumenterte innvandrarar—projisert til å vere langt større enn under Obama—og den knapt skjulte rasismen som animerer dei, alt er tydeleg. Det er liten tvil om at Trump-administrasjonen vil styrkje det “nye Jim Crow”-systemet av rasebasert massefengsling. Han har insistert på behovet for ytterlegare privatisering av føderale fengsel—noko som alt vert innført i politikk av Sessions. Før Trump sitt val signerte så mange som 141 000 menneske ein opprop sendt til Obama-administrasjonen—sterkt promotert av Breitbart—som bad om at Black Lives Matter skulle verte lista som ein terroristorganisasjon. Trump insisterte sjølv, før valet, at Black Lives Matter var eit “trugsmål” og at den amerikanske justisministeren burde verte spurt om å gjere noko med det, starta med “å overvake fordi det er verkeleg dårlege ting,” noko som tydde på behovet for massiv overvaking. Han har også komme ut for utvida rasistisk profilering av politiet over heile landet.[61]

Eit lekka utkast til ein utøvande ordre om religionsfridom som vert førebudd av administrasjonen føreslo ein stor utviding av religionsfridomsunntak til føderale lover som tillèt individ og organisasjonar å diskriminere lovleg i tilgang til varer og tenester i samband med abort, prevensjon, likekjønna ekteskap og vern for LHBTQ-personar, noko som undergrev eit stort tal føderale lover.[62] Neil Gorsuch, Trump sin nominerte til den amerikanske høgsteretten, er ein sterk talsmann for å tillate religionsfridom å rettferdiggjere undertrykkande handlingar og eksklusjon av selskap.[63]

Samstundes vert det førebudd eit åtak på fagforeiningar, særleg offentlege fagforeiningar. Den republikanske kongressen, styrka av Trump, føreslår ein nasjonal “rett til å arbeide”-lov som sikrar seg mot å strippe fagforeiningar for finansieringa si ved å gjere det mogleg for arbeidarar å vere frie til å nyte fordelane av fagforeiningsforhandlingar utan å måtte betale “agentavgifter” for å støtte det—noko som vil føre til at fagforeiningar vert drivne inn i ein finansiell krise. Rett til å arbeide-lover eksisterer allereie i tjuesju statar. Den amerikanske høgsteretten, med ein konservativ majoritet, kan oppnå mykje det same resultatet enno raskare i komande domstolsavgjersle, og strippe offentlege fagforeiningar for evna si til å trekkje agentavgifter frå lønnsslippane til arbeidarar dekte av fagforeiningsavtalen. Privatisering av skular er liknande retta direkte mot å bryte lærarforeiningar. Det overordna målet er å avslutte de facto, om ikkje de jure, arbeidarrettar til å organisere seg i USA.[64] Trass i at Trump sitt første val som arbeidsminister, hurtigmat-mogulen Andrew Puzder, vart tvungen til å trekkje seg attende midt i folkelege protestar og republikansk ubehag, var nominasjonen hans fullt i samsvar med denne arbeidarknusande kampanjen. Puzder vart funnen å ha konsekvent oversett og brote lovar om løn, tryggleik og overtidsbetaling i hurtigmat-konglomeratet sitt, CKE Restaurants.

Trump sitt val som utdanningsminister, milliardæren Betsy DeVos, som lenge har vore dedikert til privatisering av offentleg utdanning, representerer eit åtak på ein grunnstein for demokrati i USA. DeVos er ein sterk støttespelar av friskular og skulekupongar, med mål om å rive ned heile det offentlege utdanningssystemet i USA, noko ho har avvist som ein “blindveg”. Den føderale regjeringa gjev relativt lite pengar til offentleg grunnskule og vidaregåande skule, som for det meste vert finansiert av delstats- og lokale styresmakter. Mesteparten av dei føderale midlane er retta mot å hjelpe elevar med funksjonshemmingar og dei frå låginntekt-familiar. Trump har likevel lova å setje 20 milliardar dollar i skulekupongar nasjonalt, i eit forslag som krev at delstatane skal leggje til meir enn 100 milliardar dollar for kupongane, noko som direkte tek pengar frå det offentlege skulevesenet. Trump sitt val av DeVos syner at den nye administrasjonen legg vekt på å fremje maksimal privatisering av det offentlege utdanningssystemet i USA, noko som vil leie til auka ulikskap i tilgang til utdanning og øydeleggje lærarforeiningar og lærarprofesjonalisme. Men DeVos har mål som går lenger enn det. Ho har uttalt at i privatiseringa av skulane er “viljen vår å konfrontere kulturen på måtar som vil halda fram med å fremja Guds rike.”[65]

Trump-administrasjonen sitt forsøk på å bringe universiteta i samsvar var tydeleg i den nye presidenten sin reaksjon på eit opprør som fann stad på UC Berkeley-campus tidleg i februar, då demonstrantar kolliderte med politiet, noko som førte til avlysinga av ein tale av Milo Yiannopoulos, som då var seniorredaktør i Breitbart (og ein nær medarbeidar av Bannon), kjend for kvitmakt, kvinnefiendtlege hatprat. Etter at Yiannopoulos sin tale vart avlyst, tvitra Trump at Berkeley burde miste føderale midlar.[66] Trump sitt val har gjeve ny kraft til høgreorienterte åtak på universitet. Dagane etter valet kunngjorde den høgreorienterte ideelle organisasjonen Turning Point USA opprettinga av ein “Professor Watchlist” som sikta seg inn på meir enn to hundre professorar i USA (inkludert meg) som farlege progressive som burde “overvakast”—eit trekk som er meint å skremme universiteta.

Trump-administrasjonen er merkt av eit ekstraordinært forsøk på å bringe hovudstraums-media i samsvar med sine nyfascistiske mål. Trump har erklært at han er i ein «pågåande krig» med media og at journalistar er “blant dei mest uærlege menneska på jorda.” Berre ein månad inn i presidentskapet tvitra Trump at hovudstraums-media “er fienden til det amerikanske folket” og at New York Times, NBC News, ABC, CBS og CNN alle var “FALSKE NYHENDE.”[67] Dette var sjølvsagt ikkje rasjonelle åtak på hovudstraums-kapitalistmedia for det Edward Herman og Noam Chomsky kalla “propagandamodellen”—eller den systematiske filtreringa av nyhende for å fremje kapitalismen og makta til eliten, medan all venstrekritikk vert ekskludert eller marginalisert. I staden var det Trump som nedvurderte ikkje-Murdoch-hovudstraums-media for det generelle forsvaret deira av maktfordeling og borgarrettar.[68] Dette inkluderte media sitt spørsmål om Trump sin påstand om at han berre tapte folkefleirtalet i valet på grunn av valfusk, dekninga av innvandringsforbodet hans frå sju hovudsakleg muslimske land, og handsaminga av den nye administrasjonen sine kontaktar med Russland.

I eit alarmerande oppvisning av Goebbels-liknande taktikkar, sa Bannon til pressa at dei skulle “halda kjeft” på ein pressekonferanse i januar og erklærte at “Media her er opposisjonspartiet…. Media har null integritet, null intelligens og ingen hardt arbeid,” ytra han. “De er opposisjonspartiet. Ikkje Demokratane. Dei er opposisjonspartiet. Media er opposisjonspartiet.” For Bannon må dette “opposisjonspartiet” verte fullstendig einsretta. Målet, som New York Times påpeikte, er å manipulere og skremme media så mykje at dei vil “bindast sjølv.”[69]

I eit ekstraordinært døme på Gleichschaltung, gav det Trump-dominerte republikanske partiet ut ein “Mainstream Media Accountability Survey”, full av leiande spørsmål, villeiande “fakta” og ideologisk posering, som den vanlegvis stødige National Public Radio kalla “fenomenalt partisk.”[70] Dette vart snart følgd av utestenginga av New York Times, CNN, Politico, BuzzFeed og andre media frå ein pressebriefing i Det kvite huset, på grunn av deira ugunstige historier om Trump-administrasjonen (Associated Press og Time nekta å delta i protest).[71] Bannon sin Gleichschaltung-strategi er også retta mot den tradisjonelle høgresida sjølv. Dimed erklærte han i desember 2016: “National Review og The Weekly Standard er begge venstreorienterte magasin, og eg vil øydeleggja dei også.”[72]

Som ein del av ein generell ideologisk kampanje, låner Bannon sine åtak på media, i det som er ein langvarig teknikk for fascistiske og nyfascistiske “radikale”, frå språket til venstresida, og refererer til “den korporatistiske, globalistiske media” som fienden. Likevel er den verkelege ideologiske drivkrafta til nyfascismen den ultranasjonalistiske gjenopplivinga av ein nasjonal-rasistisk kultur. Dimed har Bannon snakka i Evola-liknande omgrep om USA som “ein nasjon med ein kultur og ein grunn til å eksistera,” og skapt ein særskild prinsipp om “suverenitet.”[73] Konseptet om attreising av nasjonal “suverenitet” har vorte ein nøkkelorganiserande prinsipp for alt-right-ideologien som Breitbart fremjar, og har vorte nytta til å rettferdiggjere den innvandrarfiendtlege haldninga til Trump-administrasjonen.[74]

Ein del av makta til Trump-administrasjonen ligg i ein stor sett samarbeidsviljug og ideologisk høgreorientert republikansk-dominert Kongress. Men Gleichschaltung strekkjer seg også til leiinga av republikanarane, der hovudfigurane vert pressa til å fylgja linja. Eit teikn på dette er Bannon sitt tilsetting av Breitbart sin Hahn, kjend for sine uhemma åtak på Paul Ryan og andre leiande republikanarar, som sin assistent—noko som åtvarar republikansk leiing om kva som kan venta dei om dei nekta å spela med. Hahn skaffa seg ry på å skulde Ryan for å flykta frå “sørgande mødre som prøvde å syne han bilete av borna deira som vart drepne av hans opne grense-agenda.” Ho skulda Ryan for å vera ein “globalist” knytt til kompiskapitalisme, og som hovudplanleggjaren av ein “månadslang kampanje for å velja Hillary Clinton.” Her er Gleichschaltung-strategien retta mot republikanarpartiet sjølv ganske klår: “Eit tal republikanske representantar fortalde The Washington Post at Hahn sin involvering signaliserte Bannon sine planar om moglegvis å nytte henne mot dei, ved å skriva skarpe kommentarar om valde republikanske leiarar for å pressa gjennom Trump sine lovgjevingsprioritetar og eggje partiet sin basis dersom det er naudsynt.”[75]

Det som gjer oppkomsten av eit nyfascistisk kvite hus så alvorleg er den enorme vekta til det amerikanske presidentskapet, og den langvarige nedbrytinga av maktfordelinga i den amerikanske grunnlova. Undermineringa av Kongressen sin makt til å erklæra krig, etablert i grunnlova, er velkjend. Dessutan har makta til den utøvande greina vorte kraftig utvida så langt dette hundreåret gjennom Patriot Act og andre tiltak. I sitt utsegn då han signerte National Defense Authorization Act for 2011, stadfesta Barack Obama at den utøvande greina no har makta til “ubestemt militær fengsling utan rettssak for amerikanske borgarar,” noko som fjerna vernet frå domstolane og individuelle rettar etablert i grunnlova. Dette tyder ein enorm utviding av makta til presidentskapet i høv til rettsapparatet, og held fram ein prosess av opphevinga av rettsleg gjennomgang i aukande område av “nasjonal tryggleik,” som underminert maktfordelinga i den amerikanske grunnlova på alvorleg vis. Slik makt gjeven til presidentskapet gjer det mogleg å tenkje seg ein brå endring av staten i ein diktatorisk retning, tilsynelatande under lova. Trass i at Obama i 2011 indikerte at han ikkje ville autorisere militær fengsling utan rettssak for amerikanske borgarar, noko han sa “ville bryte med dei viktigaste tradisjonane og verdiane våre som nasjon,” stilte han ikkje spørsmål ved den juridiske retten til ein framtidig president til å gjere det, eller kjempa mot denne avgjersla i lova, som oppheva grunnlovsfesta vern for borgarar. Med oppkomsten av det Bill Moyers og Michael Winship har kalla eit virtuelt “kupp” i den utøvande greina av regjeringa, er det mykje mindre tryggleik for at Det kvite huset vil utøva atterhald på dette området.[76]

Trump og nedgangen til amerikansk hegemoni

Trump vart vald til president på eit løfte om å “Gjere Amerika stort att.” Etter den ideologiske malen som Bannon og Breitbart tilbaud, peikte han på røyndomen av vedvarande økonomisk krise eller treig vekst, høg arbeidsløyse, den forverra økonomiske situasjonen til arbeidarklassen, og svekkinga av USA i verda som heilskap. Svaret hans var økonomisk og militær nasjonalisme, “tømming av sumpen” (slutten på kompiskapitalisme) og åtak på storstaten. Alt dette var krydra med kvinnehat, rasisme og framandfrykt. Blant Trump sine tilsegn var ein slutt på økonomisk stagnasjon, med den nyleg valde presidenten som lova ein årleg vekstrate på 4 prosent, samanlikna med berre 1,6 prosent i 2016.[77] Han erklærte at han ville skape jobbar gjennom massiv infrastrukturinvestering, eliminasjon av handelsavtalar som var ugunstige for USA, stimulering av investeringar gjennom skatte- og reguleringskutt, og kolossale aukingar i militære utgifter—samtidig som han verna ytingar som sosial tryggleik og Medicare.

Etter år med å kjenne seg oversett av den dominerande nyliberale ideologien, samla store delar av den kvite, og særleg mannlege, befolkninga som såg på seg sjølv som lågare middelklasse eller relativt betre stilt arbeidarklasse seg rundt Trump sin økonomisk nasjonalistiske, openbert rasistiske sak—sjølvsagt hadde få nokon verkeleg førestilling om kva dette heilt ville innebera.[78] Det faktum at demokratane nominerte Hillary Clinton, sjølve biletet på nyliberalisme, framføre Bernie Sanders, med sin grasrot-sosialdemokratiske kandidatur, spelte rett inn i Trump-Breitbart-strategien.

Trump trekte også betydeleg støtte i valet frå “milliardærklassen,” særleg innan FIRE-sektoren (finans, forsikring og eigedom) og energisektoren, som såg løfta hans om å kutta selskapsskatt, auka føderal finansiering av private selskap i infrastrukturutvikling, og fremjing av økonomisk nasjonalisme, som måtar å utnytta sine eigne posisjonar på. Etter valet vart støtta frå Wall Street til jubel, med aksjar som stig raskt. Mellom Trump sin siger og 24. februar steig både Dow og Nasdaq med 13 prosent, Standard and Poor’s med 10 prosent. Mesteparten av entusiasmen var for venta skattekutt og massiv avregulering.[79] Ifylgje den London-baserte Financial Times, “Donald Trump skapar ein festdag for den eine prosenten.” Samstundes vart dei gjentekne løfta hans om infrastrukturinvesteringar for å skapa jobbar for arbeidarbefolkninga avslørt som stort sett svindel, eit døme på “agn og bytte.”[80]

Trass i at det er sant at Trump enno lovar ein investering på 1 billion dollar i nasjonen sin fysiske infrastruktur, var dette aldri meint å ta forma av direkte føderale utgifter. I staden er Trump sin handelsminister, Wilbur Ross jr., forfattaren av ein høgst tvilsam rapport som hevdar at skattefrådrag til selskap på om lag 137 billionar dollar vil gje finansiering for private selskap til å utnytta 1 billion dollar i infrastrukturutgifter over ti år. Heile planen, som Ross har kokt saman, kviler ikkje på statlege utgifter til infrastruktur, men heller på å gje kapital attende til kapital: ein enorm gevinst til private entreprenørar, der mykje av det subsidierer prosjekt som ville ha skjedd uansett.[81]

Trass i at Trump lova å kjempa mot kompiskapitalisme og vil “tømme sumpen,” har han fylt kabinettet sitt med milliardærar og Wall Street-insiderar, noko som gjer det klart at staten vil fremje monopol-finanskapitalen. Ross har eigedomar verdt 2,9 billionar dollar, og vart utpeikt av Forbes som ein “gribb” og ein “konkurskonge.” Todd Ricketts, nestleiar i handelsdepartementet, er verdt 5,3 billionar dollar. DeVos, utdanningsminister, er verdt 5,1 billionar dollar, medan broren hennar, Erik Prince, kalla av Intercept “Amerikas mest berykta leigesoldat” og ein Trump-rådgjevar, var grunnleggjaren av det universelt hata Blackwater-sikkerheitsfirmaet. Steven Mnuchin, Trump sin finansminister, er ein mange-millionær hedgefond-investor. Rex Tillerson, den nye utanriksministeren, er tidlegare administrerande direktør i ExxonMobil. Trump sine første sytten regjeringsval (ein av dei, Puzder, vart tvungen til å trekkja seg frå vurdering) hadde ein kombinert formue som oversteig ein tredjedel av befolkninga i landet. Dette inkluderer ikkje Trump sin eiga formue, som er rekna til 10 milliardar dollar. Aldri før har det vore ein så rein plutokrati, eit så ekstremt døme på kompiskapitalisme, i nokon amerikansk administrasjon.[82]

Det som bana veg for Trump sin nyfascistiske strategi og gav han samanheng var den aukande langvarige krisa i amerikansk politisk økonomi og imperium, og heile den kapitalistiske verdsøkonomien, etter finanskrisa i 2007–09. Dette etterlet systemet i ein tilstand av økonomisk stagnasjon, utan nokon synleg veg ut. Finansieringsprosessen, karakterisert av ekspanderande gjeld og marknadsbobler, som på 1980- og 90-talet hjelpte til med å heva økonomien ut av ein sjukdom som følgde av overakkumulering av kapital, var ikkje lenger levedyktig på den skalaen som trengst.

I 2012 publiserte eg ein bok saman med Robert W. McChesney, basert på artiklar som dukka opp i Monthly Review mellom 2009 og 2012, med tittelen The Endless Crisis. I det første avsnittet skreiv vi:

Den store finanskrisa og den store resesjonen oppstod i USA i 2007 og spreidde seg raskt over heile verda, og markerte det som synest å vera eit vendepunkt i verda si historie. Trass i at dette vart fylgd innan to år av ein gjenopprettingsfase, er verda si økonomi fem år etter utbrotet av krisa enno i dvale. USA, Europa og Japan er enno fanga i ein tilstand av treig vekst, høg arbeidsløyse og finansielt ustabilitet, med nye økonomiske skjelv som dukkar opp heile tida og verknadene som spreier seg globalt. Det einaste ljose punktet i verda si økonomi, frå eit globalt perspektiv, har vore den tilsynelatande ustoppelege ekspansjonen av eit fåtal framveksande økonomiar, særleg Kina. Men den vedvarande stabiliteten til Kina er no også under spørsmål. Difor er den generelle konsensusen blant informerte økonomiske observatørar at den kapitalistiske verdsøkonomien står overfor trugsmålet om langvarig økonomisk stagnasjon (komplisert av utsikta til ytterlegare finansielt nedbygging), nokre gonger referert til som problemet med ‘tapte tiår.’ Det er dette problemet, stagnasjonen i den kapitalistiske økonomien, enda meir enn finanskrise eller resesjon, som no har dukka opp som det store spørsmålet globalt.[83]

Fem år seinare har dette “store spørsmålet” på ingen måte forsvunne. Økonomisk stagnasjon er endemisk. Som Financial Times nyleg anerkjende i ein artikkel som stilte spørsmål ved stagnasjonsteorien, “er den tiårige fartsgrensa for vekst i dei avanserte økonomiane enno mykje lågare enn ho var i tidlegare tiår.”[84] Den amerikanske økonomien har berre hatt ein spinkel årleg vekstrate på 2,1 prosent sidan slutten av den store resesjonen i 2010. Landet har no opplevd meir enn eit tiår med mindre enn 3 prosent vekst, for første gong sidan vekstratar byrja å verta registrert på tidleg 1930-tal—ein periode som inkluderer den store depresjonen.[85] Arbeidsdelen av inntekt for alle bortsett frå den øvste 1 prosenten har vore i dramatisk nedgang.[86] Nettoinvestering, som normalt driv økonomien, er stagnert og i langvarig nedgang.[87] Arbeidsløysetal, sjølv om dei synest låge ved byrjinga av 2017, når økonomien nærmar seg toppen av konjunktursyklusen, vert halde nede hovudsakleg som følgje av at millionar av menneske forlèt arbeidsstyrken, saman med ein enorm auke i deltidsarbeid og usikre jobbar.[88] Inntekts- og formuesulikskap i samfunnet har samstundes skote i været. Amerikansk hushaldsgjeld, no på 12,6 billionar dollar, er den høgaste på eit tiår. Trass i ein aldrande befolkning er heimeigardelen i USA på det lågaste nivået sidan 1965.[89] Desse tilhøva er heller ikkje avgrensa til USA. G7-landa (Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og USA), samanrekna, såg ein gjennomsnittleg vekstrate i 2016 på 1,3 prosent, noko som avslutta ein lang periode med treg vekst. Den europeiske unionen hadde ein vekstrate på berre 1,7 prosent over det siste tiåret, 1,8 prosent det siste året. (For å setja desse tala i perspektiv, var den gjennomsnittlege årlege vekstraten til den amerikanske økonomien i depresjonstiåret frå 1929–1939 1,3 prosent.)[90]

Desse økonomiske tilhøva er følgd av ein flytting av produksjon frå den globale nord til den globale sør, der om lag 70 prosent av industriell produksjon no finn stad, samanlikna med rundt 50 prosent i 1980.[91] Trass i at dagens monopol-finanskapital i nord enno hentar ut enorme økonomiske overskot frå sør gjennom multinasjonale selskap, inkludert finansinstitusjonar, fyller desse overskota for det meste ikkje lenger produksjonen i nord, men aukar berre bruttofortenestemarginane til selskapa, og stimulerer finansielle formuesakkumulering. Difor er det ein aukande avkopling mellom rekordhøg formuekonsentrasjon på toppen av samfunnet og inntektsgenerering innan den samla økonomien.[92] Alle dei store økonomiane i triaden USA og Canada, Europa og Japan har sett delen av inntekt som går til den øvste 1 prosenten skyte i været sidan 1980—med ein auke på meir enn 120 prosent i USA mellom 1980 og 2015, sjølv om økonomien i aukande grad fall offer for stagnasjon. Den øvste halvdelen av formuehaldarar i USA eig no meir enn 70 prosent av formuen i landet, medan den nedre halvdelen sin del er praktisk talt null. Dei seks rikaste milliardærane i verda—fire av dei er amerikanarar—eig no meir formue enn den nedre halvdelen av verdas befolkning.[93]

I USA er desse globale skifta ytterlegare kompliserte av den trege nedgangen til amerikansk hegemoni, som no når eit kritisk stadium. Med den amerikanske økonomien som no veks med ein rate på 1,6 prosent og den kinesiske økonomien, trass i nedgangen, veks med rundt 7 prosent, er skrifta på veggen for amerikansk hegemoni i verda si økonomi. Den amerikanske delen i den globale økonomien har vore i stadig nedgang sidan 2000. I 2016 kunngjorde Forbes at den kinesiske økonomien sannsynlegvis vil overgå den amerikanske økonomien i total storleik innan 2018.[94] Trass i at USA er eit langt rikare land, med ein mykje høgare per capita-inntekt, er tydinga av dette skiftet, og den meir generelle nedbrytinga av amerikansk hegemoni etter eit breitt spekter av indikatorar, no den største globale bekymringa til den amerikanske makta strukturen. USA hald på sitt finanshegemoni, inkludert dominansen av dollaren som verdas leiande valuta, og er enno langt den største militærmakta i verda. Men historia tyder på at ingen av desse kan verta oppretthalde i dei komande tiåra utan hegemoni i global produksjon. Obama-æra-strategien om å prøva å oppretthalda økonomisk hegemoni ikkje berre gjennom amerikansk makt åleine, men også gjennom makta til triaden, mislukkast, på grunn av økonomisk stagnasjon gjennom heile triaden. Dette har leia til ein meir økonomisk-nasjonalistisk haldning i både USA og Storbritannia.

Samstundes har omstruktureringa av den amerikanske økonomien i samanheng med den globale hegemoni-nedgangen bidrege til den utbreidde oppfatninga at den minkande globale makta—dramatisert av dei endelause og tilsynelatande fruktlause krigane i Midtausten, som produserer få sigrar—er kjelda til all smerta og motgangen som den lågare middelklassen og arbeidarklassen må tola.[95] Utlendingar som “tek amerikanske jobbar” og innvandrarar som arbeider for låg lønn har dimed vorte enkle mål, noko som fôrar ein ultra-høgreorientert nasjonalisme som er nyttig for dei ved makta, og som smeltar saman med bekymringane til ein del av herskarklassen.[96] Resultatet er ikkje berre veksten av Trumpismen i USA, men også Brexit i Storbritannia, og høgreorienterte rørsler gjennom den europeiske kjernen. Som Amin har skrive,

er dei følgjande fenomena uoppløyseleg knytt til kvarandre: kapitalismen til oligopol; den politiske makta til oligarki; barbarisk globalisering; finansialisering; amerikansk hegemoni [no i nedgang og difor enda meir farleg]; militariseringa av måta globalisering opererer på i teneste for oligopolane; nedgangen til demokratiet; plyndringa av planeten sine ressursar; og oppgjevinga av utvikling for sør.[97]

Meir nyleg har Amin kalla dette problemet for “generalisert monopolkapitalisme.”[98]

Alle fascistiske rørsler legg vekt på ekstrem nasjonalisme, framandfrykt og rasisme, og er opptekne av å verne grenser og utvida makt gjennom militære middel. Det som er kjend som geopolitikk, eller forsøket på å utnytta imperial makt i verda gjennom kontroll av breiare delar av jordkloden og deira strategiske ressursar, oppstod i dei imperialistiske kampane ved byrjinga av det 20. hundreåret, som vart artikulert i verka til dei klassiske teoretikarane, Halford Mackinder i Storbritannia, Karl Haushofer i Tyskland og Nicholas John Spykman i USA, og kan verta rekna som ein ibuande del av monopolistisk kapitalisme i alle fasar.[99] I perioden frå Golfkrigen i 1990–91 til 2014 var amerikansk geopolitikk retta mot å ta attende og sikre amerikansk hegemoni i kjølvatnet av forsvinninga av Sovjetunionen frå verda si scene—noko som gjorde USA til den einaste supermakta. Som forstått av amerikanske strategar på den tida, som Paul Wolfowitz, var målet å ta utnytte den avgrensa tida—Wolfowitz såg det som eit tiår eller høgst to—før ein ny, rivaliserande supermakt kunne verta venta å oppstå, under kva USA fritt kunne utføra regimeskifte i Midtausten og Nord-Afrika, og langs periferien av den tidlegare Sovjetunionen.[100]

Denne tilnærminga leidde til ei rekkje amerikansk-leidde krigar og regimeskifte i Midtausten, Aust-Europa og Nord-Afrika. Persiabukta var særleg ein prioritet, av vital strategisk verdi ikkje berre geografisk, men også på grunn av dei enorme oljereservane. Men å få kontroll over heile Aust-Europa og svekkje Russland var også avgjerande.

Presset frå NATO mot Ukraina, som støtta eit høgreorientert kupp i eit forsøk på å halda attende Russland som ei framveksande stormakt, leidde til ei russisk motreaksjon under Vladimir Putin, med annekteringa av Krim og innblanding i Ukraina langs grensene. Russland svara vidare med å aggressivt blanda seg inn i Syria, og undergrava forsøket frå USA, NATO og Saudi-Arabia på å felle Assad-regimet ved å støtta surrogatstyrker som støtta salafistiske mål (engasjert i å skapa ein fundamentalistisk sunnistat). Samstundes leidde øydelegginga av Irak i USA-leidde krigar, og den vestlege- og golfstats-promoterte støtta til pro-salafistiske hærar i konteksten av surrogatkrigen i Syria, til framveksten av Den islamske staten.[101]

Desse dystre fakta, som representerer det Richard Haass, leiaren av Council of Foreign Relations, har kalla “ei verd i uorden”, har opna ei kløft innanfor herskande klassen over den amerikanske geopolitiske strategien.[102] Hovuddelen av herskande klassen og nasjonal tryggleiksstaten var sterkt engasjert i ein ny kald krig mot Russland, med Hillary Clinton som lovde å innføra flyforbodssoner i Syria, noko som ville ha betydd å skyte ned både russiske og syriske fly, og ført verda til randa av ein global atomkrig. I kontrast la Trump vekt på ei avspenning med Russland slik at USA kunne konsentrere seg om ein global krig mot “radikal islamsk terrorisme” og ein kald-varm krig mot Kina, i tråd med Bannon sin jødisk-kristne krig – som liknar Samuel Huntington sin idé om “sivilisasjonskrasj”.[103] Her flyt islamofobi saman med sinofobi – og med latinofobi, som representert av det såkalla “forsvaret av den amerikanske sørgrensa”.

I Trump sin visjon om gjenopprettinga av amerikansk geopolitisk og økonomisk makt, vert fiendar fyrst og framst definert i rasistiske og religiøse termar. Det blir lagt ny vekt på å plassere amerikanske styrker på bakken i Midtausten og på maritim konfrontasjon med Kina i Sør-Kinahavet, der mykje av verdas nye oljereservar ligg, og som er Kina sin viktigaste framtidige tryggleik for tilgang til olje i høve verdskonflikt. Men resultatet av dette forsøket på å innføre ein plutseleg endring i den amerikanske geopolitiske strategien har ikkje berre vore eit brot innanfor den amerikanske herskande klassen mellom nyliberalistar og Trump-stilte nyfascistar, men også ein kamp innanfor “djupstaten”, som resulterte i lekkasjane som felte Flynn.[104]

Trump sin geopolitiske strategi ser i siste instans austover mot Kina, og tek form av truga proteksjonisme kombinert med militær posering. Den nye administrasjonen rykte straks fram for å setja til side Trans-Pacific Partnership, som såg ut til å mislukkast som eit instrument for å kontrollera Kina—og føretrekk i staden meir direkte metodar, inkludert ein mogleg konfrontasjon med Kina over Sør-Kinahavet.

Overlagring av alt dette er Trump sin erklæring om at USA er i ferd med å gå inn i ein av dei “største militære opprustningane i amerikansk historie”. I sin første budsjettframlegg har han indikert at han vil auka militære utgifter med 54 milliardar dollar, eller om lag ti prosent av Pentagon sitt noverande grunnbudsjett.[105] Dette vil sannsynlegvis også verte sett på som ein måte å absorbere økonomisk overskott på, sidan dei enorme infrastrukturinvesteringane som vart lova under presidentvalet, er lite sannsynleg å realiserast grunna tradisjonell motstand frå det republikanske partiet. (Som nemnt ovanfor vil Trump sin plan om å gje skattefrådrag til industri for infrastrukturinvesteringar gjere lite direkte for å stimulera økonomien.)

Kan Trump lukkast økonomisk? Ei analyse i Financial Times mot slutten av februar tyder på at “effekten av Trump sin økonomiske agenda vil vera å forsterka tilhøva som gav opphav til kandidaturet hans.”[106] Gjeve den djuprota stagnasjonen i økonomien, og den strukturelle basisen for dette i overakkumulering av kapital, er alle forsøk på å setja den amerikanske økonomien på ein annan bane fylt med vanskar. Tidlegare finansminister Larry Summers skriv: “Eg vil setja oddsen for ein amerikansk resesjon på om lag ein tredel over det neste året, og over halvparten over dei neste to åra.”[107] Dette, som kjem etter eit tapt tiår med djupt økonomisk stagnasjon, inkludert ein svært treg økonomisk oppsving, vil sannsynlegvis bli opplevd som katastrofalt gjennom heile samfunnet.

Mot dette må ein hugsa at det var Hitler som fyrst innførte “keynesiansk” økonomisk stimulering gjennom militære utgifter, privatisering og å bryte fagforeiningar, og innførte djupe kutt i arbeidarane sine lønar.[108] Ein nyfascistisk økonomisk strategi ville vera ein meir ekstrem versjon av nyliberal innsparing, støtta av rasisme og krigsførebuing. Han ville vera retta mot å frigjere kapital frå regulering—og gje frie taumar til monopol-finanskapital. Dette ville vera fylgd av meir aggressive forsøk på å utøva amerikansk makt direkte, på ein meir proteksjonistisk basis. På lengre sikt vil dei økonomiske motseiingane i systemet framleis vera til stades, men den nye økonomiske nasjonalismen ville vera retta mot å sikre at USA i konteksten av global økonomisk stagnasjon ville sikre seg ein større del av den globale kaka. Likevel er ein ekspansjon av krigsøkonomien fylt med farar, og stimuleringseffekten på produksjonen er mindre potent enn tidlegare.[109] Det er ingen garanti for at USA ville vinne ein handels- og valutakrig eller ein global våpenkappløp, medan slike utviklingar kunne førebu den typen aukande konflikt som historisk har leidd til verdskrig.

Den motståande stiginga til Donald Trump

Bertolt Brecht sitt satiriske skodespel Arturo Ui [Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui] frå 1941 var eit allegorisk forsøk på å plassere Hitler sin oppstiging i Tyskland i ein meir kjend kontekst—i det minste for amerikanske publikum—av Chicago-gangsterisme (i dette høvet eit mafia-kontrollert blomkålmonopol), for å foreslå korleis ein kunne forhindra fascisme i framtida. Brecht sitt hovudpoeng, bortsett frå å strippa nazi-protagonistane for alle spor av storleik, var at samfunnet blei fascistisk som ein prosess, og at om ein tidlegare og av folket generelt hadde forstått korleis fascistane nytta propaganda, vald, truslar, skremsel og svik for å få makt, kunne ein motverke det gjennom ein medviten rørsle nedanfrå. Brecht trudde at fascisme var dømt til å verte nedkjempa, men at kapitalismen sitt framhald sikra at han ville dukka opp att: “livmoren han [Ui, eller Hitler] kraup ut av, veks seg framleis sterk.”[110]

Gjeve at nyfascismen faktisk har trengt inn i Det kvite huset, er kunnskap om prosessen med “Gleichschaltung” som no vert innført av den utøvande makta, essensiell for å organisere ein systematisk forsvar for maktdeling og konstitusjonelle fridomar. Men i motstanden mot den amerikanske alt-høgresida, er den gamle Folkefront-strategien til venstresida om å einast med etablissementsliberalismen berre praktisk i avgrensa omfang i visse område, som å kjempe mot klimaendringar, som trugar heile menneskeheita, eller i forsøk på å verne grunnleggjande politiske rettar. Dette er fordi alle oppnådde framsteg gjennom ein slik allianse sannsynlegvis snart bli oppheva når den umiddelbare krisa er over, og dei gamle motseiingane dukkar opp att, dersom ein ikkje oppnår reell strukturell endring. Ein effektiv motstandsrørsle mot høgresida krev derfor konstruksjonen av ein kraftig antikapitalistisk rørsle nedanfrå, som representerer ei heilt anna løysing, retta mot epokegjerande strukturelle endringar. Her er målet å velte kapitalen sin logikk, og fremja substansiell likskap og berekraftig menneskeleg utvikling. Ein slik opprør må rettast ikkje berre mot nyfascisme, men også mot nyliberalisme—dvs. monopol-finanskapital.[111] Ein slik revolt må vere like oppteken av kampane mot rasisme, kvinnehat, framandfrykt, undertrykking av LHBTQ-folk, imperialisme, krig og økologisk nedbryting, som han er av klasseutnytting, og gjer det naudsynt at ein byggjer av ei brei, samla rørsle for strukturelle endringar, eller ei ny rørsle for sosialisme.

Det verste ein kunne gjere i dei noverande omstenda, trur eg, ville vere å bagatellisere eller underdrive inntoget av nyfascisme i Det kvite hus, eller samanhengen mellom dette og kapitalismen, imperialistisk ekspansjon og global utryddingspolitikk (klimaendringar og dei aukande farane ved termonukleær krig). I utsegna si til den internasjonale minnedagen for holocaust, sa Trump, med vilje utan å nemne drapa på seks millionar jødar, i manikeiske ordelag: “Det er umogeleg å fatte det vondskapsfulle og grufulle som nazistene sin terror utøvde mot uskuldige menneske.... Medan vi minnest dei som døydde, er vi djupt takksame til dei som risikerte livet sitt for å redde dei uskuldige.... Eg lovar å gjere alt som står i min makt gjennom heile presidentskapet mitt, og heile livet mitt, for å sikre at vondskapen sine krefter aldri sigrar over det gode att.”[112]

For meir enn tre tiår sidan avslutta venstrehistorikaren Basil Davidson boka si Scenes from the Anti-Nazi War med desse orda:

No, i vår eigen tid, er den gamle kampen [fascisme mot demokratisk motstand] attende. Sjølvutnemnde superpatriotar på ytste høgre... kvekker med froskeliknande røyster om ein siger som, vil dei ha oss til å tru, var deira: medan røynda er at det motsette er høvet. Nye “nasjonale frontar” kjempar seg fram på scena, ikkje mindre eller meir dumme enn nazistane var då dei byrja. Gamle utflukter vert erstatta av nye utflukter, like “respektable og skikkelege” som dei gamle var.[113]

Dette er ting ein må stå imot. No som då: men føre denne gongen. Mykje føre.

Sluttnotar:

[1] Jack London, The Iron Heel (Chicago: Lawrence Hill Books, 1907), 67-68.

[2] For tidlegare handsamingar av neofascisme i USA etter valet, sjå “Cornel West on Donald Trump: This Is What Neo-Fascism Looks Like,” Democracy Now!, 1. desember 2016; Henry A. Giroux, “Combating Trump’s Neo-Fascism and the Ghost of ‘1984,’” Truthout, 7. februar 2017. Amerikansk neofascisme, sett på denne måten, kan etter ord frå Paul A. Baran sjåast som “ein fascisme sui generis, av ein spesiell amerikansk variant.” Baran [skriv som Historicus], “Rejoinder,” Monthly Review 4, nr. 12 (april 1953): 503. Omgrepet “nyfascisme” oppstod fyrst i skildringar av ekstreme nye høgresrørsler og ideologiar i Europa knytt til tenkjarar som Julius Evola og Alain de Benoist. Sjå Roger Griffin, red., Fascism (Oxford: Oxford University Press, 1995), 311–16.

[3] “Exit Polls, Election 2016,” CNN, 23. november 2016, http://cnn.com.

[4] Jonathan Rothwell og Pablo Diego-Rosell, “Explaining Nationalist Political Views: The Case of Donald Trump,” Gallup draft working paper, 2. november 2016, tilgjengeleg på http://papers.ssrn.com, 12; Samantha Neal, “Why Trump’s Base Differs from the Typical Republican Crowd,” Huffington Post, 22. august 2016.

[5] Konstantin Kilibarda og Daria Roithmayr, “The Myth of the Rust Belt Revolt,” Slate, 1. desember 2016.

[6] “Exit Polls, Election 2016,” CNN, 23. november 2016.

[7] Jason Horowitz, “Donald Trump Jr.’s Skittles Tweet Fits a Pattern,” New York Times, 20. september 2016.

[8] Rothwell og Diego-Rosell, “Explaining Nationalist Political Views,” 2.

[9] Richard F. Hamilton, Who Voted for Hitler? (Princeton, NJ: Princeton University Press, 1982), 420. Hamilton sjølv seier at det er umogleg å stadfeste (eller avkrefte) den avgjerande rolla til lågare middelklasseveljarar basert på tilgjengelege data om valresultat for byområde i Tyskland i 1931 og 1932 (sjølv om hans eigne data kunne tolkast som støttande for dette). Likevel er det faktum at fascismen historisk sett har røter i lågare middelklasse eller småborgarlege klassar eit av dei mest veletablerte funna i heile litteraturen om fascismens oppgang, både på 1930-talet og i dag, og omfattar både marxistiske og ikkje-marxistiske tenkjarar. Sjå til dømes Nicos Poulantzas, Fascism and Dictatorship (London: Verso, 1974); Seymour Martin Lipset, Political Man (New York: Doubleday, 1960), 134–76. Leon Trotsky skreiv at “fascismen er ein spesifikk måte å mobilisere og organisere småborgarane på i dei sosiale interessene til finanskapitalen.” Leon Trotsky, The Struggle Against Fascism in Germany (New York: Pathfinder, 1971), 455.

[10] Michael H. Kater, The Nazi Party (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1983), 252; Thomas Childers, The Nazi Voter (Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press, 1983), 157–59, 166–88, 225–26; Jürgen W. Falter, “How Likely Were Workers to Vote for the NSDAP?” i Conan Fischer, red., The Rise of National Socialism and the Working Classes in Weimar Germany (Providence, RI: Berghan Books, 1996), 9–45.

[11] Trump var aldri særleg isolert frå finansmiljøet og milliardærklassen, sjølvsagt. Sjå Robert Hackett, “Here Are the Billionaires Supporting Trump,” Fortune, 3. august 2016.

[12] Paul Baran argumenterte på 1950-talet for at fråværet av desse faktorane ikkje nødvendigvis hindra veksten av fascisme i ein amerikansk kontekst. Ein bør ikkje forveksle dei objektive tendensane med dei ytre formene, eller forvente at eit sosialt fenomen alltid skal manifestere seg på same måten. Baran, “Fascism in America,” 181. På same måte skreiv Bertram Gross, “Dei som leitar etter svarte skjorter, masseparti eller menn på hesterygg, vil gå glipp av dei viktige hinta om krypande fascisme.” Bertram Gross, Friendly Fascism (New York: Evans, 1980), 3.

[13] Donald Trump, “Inaugural Address,” 20. januar 2017, http://whitehouse.gov. Om “palingenetisk ultranasjonalisme” som matrisen til fascistisk ideologi, sjå Roger Griffin, “General Introduction,” i Griffin, red., Fascism, 3–4. Om “Den potensielt dødelegaste fasen av imperialisme,” sjå István Mészáros, The Necessity of Social Control (New York: Monthly Review Press, 2015), 97–120.

[14] Bulletin of Atomic Scientists, “It Is Two and a Half Minutes to Midnight,” nyheitsmelding, 25. januar 2017.

[15] Louis Althusser, Lenin and Philosophy and Other Essays (New York: Monthly Review Press, 2001), 85–126.

[16] Richard Falk, “The Dismal Cartography of Trump’s Pre-Fascist State (and Opportunities for Progressive Populism),” Mondoweiss, 26. januar 2017.

[17] Samir Amin, “The Return of Fascism in Contemporary Capitalism,” Monthly Review 66, nr. 4 (september 2014): 1–12.

[18] Sjå C. B. Macpherson, The Life and Times of Liberal Democracy (Oxford: Oxford University Press, 1977); Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966), 155; Ralph Miliband, The State in Capitalist Society (London: Quartet, 1969).

[19] Michael D. Yates, The Great Inequality (London: Routledge, 2016).

[20] Bertolt Brecht, Brecht on Theatre (London: Methuen, 1974), 47.

[21] Paul M. Sweezy til Paul M. Baran, 18. oktober 1952, i Baran og Sweezy, The Age of Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, kommande 2017).

[22] Paul A. Baran til Paul M. Sweezy, 25. oktober 1952, i Baran og Sweezy, The Age of Monopoly Capital. Sjølv om fascisme tenderer til å redusere staten til eitt prinsipp, er det mogleg, noterte Baran i dette brevet, at det kunne ta forma av “parlamentarisk fascisme,” dvs. det treng ikkje nødvendigvis å vere organisert rundt den utøvande makta. “Det avgjerande punktet,” skreiv han, “er at terror, undertrykking, Gleichschaltung [einsretting], statleg dominans, osv. vert innført i ein spesifikk klassekampkonstellasjon.”.

[23] Som Chris Hedges påpeiker, “Hitler, dagar etter han tok makta i 1933, innførte eit forbod mot alle homofile og lesbiske organisasjonar. Han beordra razzia på stader der homofile samla seg, som kulminerte i ransakinga av Institute for Sexual Science i Berlin, og det permanente eksilet til direktøren, Magnus Hirschfeld. Tusenvis av bøker frå instituttets bibliotek vart kasta på eit bål. Avskaffinga av sivile rettar for homofile og lesbiske tyskarar vart i stor grad hylla av dei tyske kyrkjene. Men denne kampanjen legitimerte taktikkar, utanfor lova, som snart skulle nyttast mot andre.” Chris Hedges, American Fascists (New York: Free Press, 2006), 201. Sjå også Ralf Dose, Magnus Hirschfeld (New York: Monthly Review Press, 2014).

[24] Sjå Franz Neumann, Behemoth (New York: Oxford University Press, 1942), 62–82. Dette er den klassiske skildringa av utviklinga av Nazi-staten og dens forhold til økonomien. Sjølv om “den totalitære staten” (ikkje å forveksle med det seinare liberale omgrepet “totalitarisme”) er idealet til fascisme, var han i røynda mindre monolittisk og meir kaotisk. I klassisk fascisme var ein “dobbel stat” som bestod av statsapparatet og partiapparatet typisk, og sentraliseringa av statsmakta hindra ikkje ein form for desartikulasjon, der staten slutta å fungere fullt ut som ein stat i alle tilfelle, og ikkje lenger utførte alle oppgåvene til Thomas Hobbes sin Leviathan. Av denne grunnen tok Neumann tittelen på sitt verk om fascisme frå Hobbes sin Behemoth, om perioden til det lange parlamentet. Sjå Neumann, Behemoth, 459–60; Slavoj Žižek, Did Somebody Say Totalitarianism? (London: Verso, 2001), 1–3.

[25] Poulantzas syner til fasciststaten som “relativt autonom” frå monopolkapitalen. Det virkar meir passande å reversere denne vektinga og syne til økonomien og monopolkapitalen som sterkt autonom. Monopolkapital føretrekkjer ein liberal demokratisk stat, men er villig til å godta fascistisk styring av den politiske økonomien så lenge privat, monopolistisk kapitalakkumulering vert tillaten og til og med auka innanfor det fascistiske “overbygnings”-rammeverket. Sjå Poulantzas, Fascism and Dictatorship, 85. I Nazi-Tyskland vart denne sterke autonomien til kapitalen berre forstyrra midt under krigen, då Albert Speer vart sett til å organisere industrien for krigsinnsatsen. Sjå Franz Neumann og Paul M. Sweezy, “Speer’s Appointment as Dictator of the German Economy,” i Franz Neumann, Herbert Marcuse og Otto Kirchheimer, Secret Reports on Nazi Germany (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013), 48–60.

[26] Benito Mussolini, “Plan for the New Italian Economy (1936),” i Carlo Celli, red., Economic Fascism (Edinburgh, VA: Axios, 2013), 277–80.

[27] Hitler sitert i Konrad Heiden, Der Fuehrer (Boston: Houghton Mifflin, 1944), 287; Robert W. McChesney og John Nichols, People Get Ready (New York: Nation, 2016), 38.

[28] Maxine Y. Sweezy (òg under Maxine Y. Woolston), The Structure of the Nazi Economy (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1941), 27–35. Sjå også Gustav Stolper, German Economy, 1870–1940 (New York: Reynal and Hitchcock, 1940), 207; Germà Bel, “The Coining of ‘Privatization’ and Germany’s National Socialist Party,” Journal of Economic Perspectives 20, nr. 3 (2006): 187–94, “Against the Mainstream: Nazi Privatization in 1930s Germany,” University of Barcelona, http://ub.edu.

[29] Nicos Poulantzas, Fascism and Dictatorship (London: Verso, 1974), 344.

[30] Karl Dietrich Bracher, “Stages of Totalitarian ‘Integration’ (Gleichschaltung): The Consolidation of National Socialist Rule in 1933 and 1934,” i Hajo Holburn, red., Republic to Reich (New York: Vintage, 1972), 109–28; Robert O. Paxton, The Anatomy of Fascism (New York: Vintage, 2005), 123–24; Emmanuel Faye, Heidegger (New Haven, CT: Yale University Press, 2009), 39–58.

[31] Faye, Heidegger, 151-54; Carl Schmitt, “The Legal Basis of the Total State,” i Griffin, red., Fascism, 138-39.

[32] Bracher, “Stages of Totalitarian ‘Integration,’” 118–22. Om Riksdagsbrannen, sjå John Mage og Michael E. Tigar, “The Reichstag Fire Trial, 1933–2008,” Monthly Review 60, nr. 10 (mars 2009): 24–49.

[33] Bracher, “Stages of Totalitarian ‘Integration,’” 122–24.

[34] Faye, Heidegger, 39–53, 118,154–62, 316–22; Richard Wolin, red., The Heidegger Controversy (Cambridge, MA: MIT Press, 1993).

[35] Bracher, “Stages of Totalitarian ‘Integration,’” 124–28. Her vert det Bracher kalla det tredje og fjerde stadiet av Gleichschaltung i det tyske høvet behandla som eitt.

[36] Paxton, Anatomy of Fascism, 123.

[37] Sjå Oliver Staley, “There’s a German Word that Perfectly Encapsulates the Start of Trump’s Presidency,” Quartz, 26. januar 2017; Shawn Hamilton, “What Those Who Studied Nazis Can Teach Us About the Strange Reaction to Donald Trump,” Huffington Post, 19. desember 2016; Ron Jacobs, “Trumpism’s Gleichschaltung?” Counterpunch, 3. februar 2017.

[38] Amin, “The Return of Fascism,” 2.

[39] Trump, “Inaugural Address”; Joseph Stiglitz, “How to Survive the Trump Era,” Project Syndicate, 20. februar 2017, http://project-syndicate.org; “Miller and Bannon Wrote Trump Inaugural Address,” The Hill, 21. januar 2017, http://thehill.com.

[40] Ifylgje Vanity Fair, i august 2016, “uttrykte Bannon…eit visst varsemd om den politiske ektheten til Trump sin kampanje-persona. Trump er eit ‘sløvt instrument for oss…. Eg veit ikkje om han verkeleg forstår det eller ikkje.’” Ken Stern, “Exclusive: Stephen Bannon, Trump’s New C.E.O., Hints at His Master Plan,” Vanity Fair, 17. august 2016.

[41] “President Bannon?” New York Times, 30. januar 2017.

[42] Andrew Marantz, “Becoming Steve Bannon’s Bannon,” New Yorker, 13. februar 2017.

[43] Gwynn Guilford og Nikhil Sonnad, “What Steve Bannon Really Wants,” Quartz, 5. februar 2017; Steve Reilly og Brad Heath, “Steve Bannon’s Own Words Show Sharp Break on Security,” USA Today, 31. januar 2017.

[44] Steve Bannon, marknader via Skype at the Human Dignity Conference, the Vatican, Summer 2014, transcribed in J. Lester Feeder, “This is How Steve Bannon Sees the World,” Buzzfeed, November 15, 2016.

[45] Bannon, Merknader via Skype ved Human Dignity Conference; Jason Horowitz, “Steve Bannon Cited Italian Thinker Who Inspired Fascists,” New York Times, February 10, 2017.

[46] Julius Evola, “Fascism: Myth and Reality” og “The True Europe’s Revolt Against the Modern World,” in Griffin, ed., Fascism, 317–18, 342–44; Paul Furlong, Social and Political Thought of Julius Evola (London: Routledge, 2011), 77, 89. Umberto Eco har kalla Evola “ein av dei mest respektere fascist-guruane.” Umberto Eco, “Ur-Fascism,” New York Review of Books, June 22, 1995.

[47] Bannon, Remarks at the Human Dignity Conference.

[48] Anjali Singhvi og Alicia Parlapiano, “Trump’s Immigration Ban: Who Is Barred and Who Is Not,” New York Times, 3. februar 2017; Ben Rosen, “Up Close and Personal: How Trump’s Attacks Against the Judiciary Are Different,” Christian Science Monitor, 9. februar 2017.

[49] Philip Rucker og Robert Barnes, “Trump to Inherit More than 100 Court Vacancies, Plans to Reshape Judiciary,” Washington Post, 25. desember 2016; “Trump’s Order May Mark 11 Million Undocumented Immigrants for Deportation: Experts,” ABC News, 26. januar 2017; Donald Trump, “Remarks by President Trump in Joint Address to Congress,” 28. februar 2017.

[50] Donald Trump, “Presidential Memorandum Organization of the National Security Council and the Homeland Security Council,” 28. januar 2017; Edward Price, “I Didn’t Think I Would Ever Leave the CIA,” New York Times, 20. februar 2017; Linda Qiu, “The National Security Council ‘Shakeup,’” Politifact, 1. februar 2017.

[51] Julie Smith og Derek Chollet, “Bannon’s ‘Strategic Initiatives’ Cabal Inside the NSC is Dangerous Hypocrisy,” Foreign Policy Shadow Government blog, 1. februar 2017; “Bannon Builds a New Node of Power in the White House,” Daily Beast, 31. januar 2017.

[52] Heather Timmons, “Trump Wants a Billionaire Best Known for Selling Semi-Automatic Rifles to Rein in U.S. Spy Agencies,” Quartz, 16. februar 2017; “Trump Asks Billionaire Steve Feinberg to Review Intel Agencies,” NBC News, 16. februar 2017; James Risen og Matthew Rosenberg, “White House Plans to Have Trump Ally Review Intelligence Agencies,” New York Times, 15. februar 2017; “30 Most Powerful Private Security Companies in the World,” Security Degree Hub, http://securitydegreehub.com

[53] Josh Dawsey, “Trump’s Advisers Push Him to Purge Obama Appointees,” Politico, 3. mars 2017.

[54] Philip Rucker og Robert Costa, “Bannon Vows a Daily Fight for ‘Deconstruction of the Administrative State,’” Washington Post, 23. februar 2017; “Trump Adviser Hails ‘New Political Order,’” BBC, 23. februar 2017.

[55] Chris Arnold, “President Trump to Cut Regulations by ’75 Percent,’” National Public Radio, 24. januar 2017.

[56] Damian Carrington, “Green Movement ‘Greatest Threat to Freedom,’ Says Trump Adviser,” Guardian, 30. januar 2017.

[57] Henry Fountain, “Trump’s Climate Contrarian: Myron Ebell Takes on the E.P.A.,” New York Times, 11. november 2016.

[58] Foster, “Trump and Climate Catastrophe”; Carrington, “Green Movement ‘Greatest Threat to Freedom’”; Penny Lewis, “What’s Coming for Unions under President Trump,” Labor Notes, 19. januar 2017; Matthew Rozsa, “House Republicans Support Rule That Could Allow Them to Pay Individual Federal Workers $1,” Salon, 6. januar 2017; Rafi Letzter, “Trump’s Budget Could Cut 3,000 Staff from the EPA, Report Suggests,” Business Insider, 1. mars 2017,

http://businessinsider.com; “White House Proposes Steep Budget Cut to Leading Climate Science Agency,” Washington Post, 3. mars 2017..

[59] Oliver Milman, “Standing Rock Sioux Tribe Says Trump is Breaking Law with Dakota Access Order,” Guardian, 22. januar 2017.

[60] David Pluviose, “Cornel West: We’re All Responsible for Gangster Trump,” Diverse, 25. januar 2017, http://divereducation.com

[61] Eric Tucker, “Sessions: US to Continue Use of Privately Run Prisons,” Associated Press, 23. februar 2017; “Donald Trump Defends Racial Profiling in Wake of Bombings,” CNN, 19. september 2016; “Donald Trump: Black Lives Matter Calles for Killing Police,” CBS News, 19. juli 2016; John Hayward, “Petition to Designate Black Lives Matter as Terrorist Group Approaches 100K Signatures,” Breitbart, 11. juli 2016, http://breitbart.com

[62] Sarah Posner, “Leaked Draft of Trump’s Religious Freedom Order Reveals Sweeping Plans to Legalize Discrimination,” Nation, 1. februar 2017.

[63] Jeff John Roberts, “Trump Picks Religious Liberty Defender Gorsuch for Supreme Court,” Fortune, 31. januar 2017.

[64] Lewis, “What’s Coming for Unions”; Michael Paarlberg, “With All Eyes on Trump Republicans Are Planning to Break Unions for Good,” Guardian, 2. februar 2017.

[65] Kevin Carey, “Why Betsy DeVos Won’t Be Able to Privatize U.S. Education,” New York Times, 23. november 2016; Kristina Rizga, “Betsy DeVos Wants to Use America’s Schools to Build ‘God’s Kingdom,’” Mother Jones, mars/april 2017.

[66] Amy X. Wang, “Trump Is Picking Free-Speech Fight with the University that Birthed the Free Speech Movement,” Quartz, 2. februar 2017; Abby Ohlheiser, “Just How Offensive Did Milo Yiannopoulos Have to Be to Get Banned from Twitter?” Washington Post, 21. juli 2016. Yiannopoulos sa opp frå Breitbart midt i februar 2017 midt i ein aukande skandale om hans aktive fremjing av pederasti.

[67] Max Greenwood, “Trump Tweets: The Media Is the ‘Enemy of the American People,’” The Hill, 17. februar 2017.

[68] David Bauder, “Trump’s ‘Running War’ on the Media Undermines Trust,” Associated Press, 23. januar 2017. Edward Herman, “The Propaganda Model Revisited,” i Robert W. McChesney, Ellen Meiksins Wood og John Bellamy Foster, red., Capitalism and the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), 191–205.

[69] Michael M. Grynbaum, “Trump Strategist Stephen Bannon Says Media ‘Should Keep Its Mouth Shut,’” New York Times, 26. januar 2017; Jim Rutenberg, “In Trump Era, Censorship May Start in the Newsroom,” New York Times, 17. februar 2017.

[70] Danielle Kurtzleben, “The Trump Media Survey Is Phenomenally Biased. It’s Also Useful,” National Public Radio, 17. februar 2017.

[71] Lukas I. Alpert, “Some Media Excluded from White House Briefing,” Wall Street Journal, February 24, 2017.

[72] Grant Stern, “My Mouth is Shut, So You Can Read Steve Bannon’s Words; He Runs America Now,” Huffington Post, January 30, 2017.

[73] Rucker and Costa, “Bannon Vows a Daily Fight”; Max Fisher, “Stephen K. Bannon’s CPAC Comments, Annotated and Explained,” New York Times, February 24, 2017.

[74] Daniel Horowitz, “Trump’s Executive Orders for American Sovereignty Are Game Changers,” Conservative Review, January 25, 2017, http://conservativereview.com; “7 Steps to Reclaiming Our Sovereignty,” Breitbart, July 17, 2014; Nick Hallet, “Eurosceptic Parties Sign ‘Stockholm Declaration’ Pledging to Defend Sovereignty, Defeat Radical Islam,” Breitbart, November 5, 2016. See also Furlong, Social and Political Thought of Julius Evola, 77

[75] Robert Costa, “Trump’s Latest Hire Alarms Allies of Ryan—and Bolsters Bannon,” Washington Post, January 33, 2017; Marantz, “Becoming Steve Bannon’s Bannon”; Bill Moyers and Michael Winship, “Donald Trump’s Mission Creep Just Took a Giant Leap Forward,” Moyers and Company, February 1, 2017, http://billmoyers.com.

[76] Barack Obama, “Statement by the President on H.R. 1540,” December 31, 2011, http://obamawhitehouse.archives.gov; Jean-Claude Paye, “Sovereignty and the State of Emergency,” Monthly Review 68, no. 8 (January 2017): 1–11; Carl Mirra, “The NDAA and the Militarization of America,” Foreign Policy in Focus, February 10, 2012, http://fpif.org; Michael E. Tigar, “The National Security State: The End of Separation of Powers,” Monthly Review 66, no. 3 (July–August 2014): 136–59.

[77] Bob Bryan, “Trump Is Officially Making an Economic Promise that Will Be Almost Impossible to Keep,” Business Insider, January 22, 2017.

[78] For ein særleg kjenslevar sosiologisk skildring av interessene og syna som ligg til grunn for Trump sin appell til mange kvite arbeidarklassestemmer, sjå Arlie Russell Hochschild, Strangers in their Own Land (New York: New Press, 2016), 221–30.

[79] Michelle Celarier, “Meet the Wall Street Titans Who Back Trump,” New York, 22. juni 2016; Ben White og Mary Lee, “Trump’s ‘Big Fat Bubble’ Trouble in the Stock Market,” Politico, 24. februar 2017.

[80] Edward Luce, “Donald Trump is Creating a Field Day for the 1%,” Financial Times, 26. februar 2017.

[81] Steven Mufson, “Economists Pan Infrastructure Plan Championed by Trump Nominees,” Washington Post, 17. januar 2017; Wilbur Ross og Peter Navarro, “Trump Versus Clinton on Infrastructure,” 27. oktober 2016; Donald Trump, “Remarks by President Trump in Joint Address to Congress,” 28. februar 2017.

[82] Alan Rappeport, “Steven Mnuchin, Treasury Nominee, Failed to Disclose $100 Million in Assets,” New York Times, 19. januar 2017; Dan Kopf, “Trump’s First 17 Cabinet Picks Have More Money than a Third of All Americans,” Quartz, 15. desember 2016; David Smith, “Trump’s Billionaire Cabinet Could Be the Wealthiest Administration Ever,” Guardian, 2. desember 2016; Jeremy Scahill, “Notorious Mercenary Erik Prince Advising Trump from the Shadows,” The Intercept, 17. januar 2017, http://theintercept.com

[83] John Bellamy Foster og Robert W. McChesney, The Endless Crisis (New York: Monthly Review Press, 2012), 1.

[84] “Whatever Happened to Secular Stagnation?” Financial Times, 26. februar 2017. Om dei djupare årsakene til sekulær stagnasjon, sjå Harry Magdoff og Paul M. Sweezy, Stagnation and the Financial Explosion (New York: Monthly Review Press, 1987).

[85] Center for Budget Priorities, “Chart Book: The Legacy of the Great Recession,” 10. februar 2017, “U.S. Economy Set to Grow Less than 3% for the Tenth Straight Year,” Market Watch, 22. desember 2015, http://marketwatch.com

[86] Michael W. L. Elsby, Bart Hobijn og Aysegul Sahin, “The Decline of the U.S. Labor Share,” Federal Reserve Bank of San Francisco Working Paper 2013-27, september 2013; Fred Magdoff og John Bellamy Foster, “The Plight of the U.S. Working Class,” Monthly Review 65, nr. 8 (januar 2014): 1–22.

[87] Timothy Taylor, “Declining U.S. Investment, Gross and Net,” Conversable Economist blog, 17. februar 2017.

[88] R. Jamil Jonna and John Bellamy Foster, “Marx’s Theory of Working-Class Precariousness: Its Relevance Today,” Monthly Review 67, no. 11 (April 2016): 1–19.

[89] “U.S. Household Debts Climbed in 2016 by Most in a Decade,” Wall Street Journal, February 16, 2017; Andrew Haughwout, Richard Peach, and Joseph Tracy, “A Close Look at the Decline of Homeownership,” Federal Reserve Bank of New York, Liberty Street Economics blog, February 17, 2017, http://libertystreeteconomics.newyorkfed.org.

[90] Ben Chu, “The Chart that Shows the UK Is No Longer the Fastest Growing G7 Economy,” Independent, February 23, 2017; “European Union GDP Annual Growth Rate,” Trading Economies, http://tradingeconomies.com; Bureau of Economic Analysis, “GDP and Major NIPA Series, 1929-2012,” Survey of Current Business (August 2012): 188 (Table 2a).

[91] Foster and McChesney, The Endless Crisis, 128.

[92] John Bellamy Foster, “The New Imperialism of Globalized Monopoly-Finance Capital,” Monthly Review 67, no. 3 (July–August 2015): 11–20.

[93] Paul Buchheit, “These 6 Men Have as Much Wealth as Half the World’s Population,” Ecowatch, February 20, 2017. In less than a year, the number decreased from eight to six men, according to a study of 2016 data by Oxfam (“Just 8 Men Own Same Wealth as Half the World,” January 16, 2017. Also see Michael Yates, “Measuring Global Inequality,” Monthly Review 68, no. 6 (November 2016): 3–4.

[94] Mike Patton, “China’s Economy Will Overtake the U.S. in 2018,” Forbes, April 29, 2016.

[95] Mange av dei som ser på seg sjølv som ein del av «den lågare middelklassen» høyrer truleg til arbeidarklassen, slik dei fleste objektive mål definerer henne. Strenge skiljeliner er derfor vanskelege å trekke. For eit objektivt blikk på storleiken til den amerikanske arbeidarklassen, sjå R. Jamil Jonna og John Bellamy Foster, “Beyond the Degradation of Labor,” Monthly Review 66, nr. 5 (oktober 2014): 1–23.

[96] For eit marxistisk perspektiv på innvandring og den amerikanske arbeidarklassen, sjå David L. Wilson, “Marx on Immigration: Workers, Wages, and Legal Status,” Monthly Review 68, nr. 9 (februar 2017): 20–28.

[97] Samir Amin, “Seize the Crisis!” Monthly Review 61, nr. 7 (desember 2009): 3

[98] Amin, “The Return of Fascism,” 3; “The Surplus in Monopoly Capitalism and the Imperialist Rent,” Monthly Review 64, nr. 3 (juli–august 2012): 78–85.

[99] John Bellamy Foster, “The New Geopolitics of Empire,” Monthly Review 57, nr. 8 (januar 2006): 1–18.

[100] General Wesley K. Clark, Don’t Wait for the Next War (New York: Public Affairs, 2014), 37–40; John Bellamy Foster, Naked Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006).

[101] U.S. Defense Intelligence Agency Report on Iraq, 2012, avklassa 2015, tilgjengeleg på http://judicialwatch.org; Pepe Escobar, “The U.S. Road Map to Balkanize Syria,” RT, 22. september 2016; Samir Amin, Russia and the Long Transition from Capitalism to Socialism (New York: Monthly Review Press, 2016), 104, 127–28, The Reawakening of the Arab World (New York: Monthly Review Press, 2016), 14, 79; Diana Johnstone, Queen of Chaos (Petrolia, CA: Counterpunch, 2015).

[102] Richard Haass, A World in Disarray (New York: Penguin, 2017).

[103] Samuel P. Huntington, The Clash of Civilizations (New York: Simon and Schuster, 2011).

[104] Sjå Gareth Porter, “How the ‘New Cold Warriors’ Cornered Trump,” Consortium News, 25. februar 2017, http://consortiumnews.com

[105] Emily Stephenson og Steve Holland, “Trump Vows Military Build-Up, Hammers Nationalist Themes,” Reuters, 25. februar 2017; Michael D. Shear og Jennifer Steinhauer, “Trump to Seek $54 Billion Increase in Military Spending,” New York Times, 27. februar 2017.

[106] Luce, “Donald Trump Is Creating a Field Day for the 1%.”.

[107] Larry Summers, “I’m More Convinced of Secular Stagnation than Ever Before,” Washington Post, 17. februar 2017.

[108] Michał Kalecki, The Last Phase in the Transformation of Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1972), 65–73.

[109] Den svekkande stimulansen som kvar dollar av militære utgifter tilbyr, har lenge vore notert. Sjå Baran og Sweezy, Monopoly Capital, 213–17.

[110] Bertolt Brecht, Collected Plays, bind 6 (New York: Vintage, 1976), 301.

[111] Sjå István Mészáros, “The Critique of the State: A Twenty-First Century Perspective,” Monthly Review 67, nr. 4 (september 2015): 23–37; The Necessity of Social Control.

[112] Donald Trump, “Statement by the President on International Holocaust Remembrance Day,” 27. januar 2017.

[113] Basil Davidson, Scenes from the Anti-Nazi War (New York: Monthly Review Press, 1980), 278.

Henta frå: https://monthlyreview.org/2017/04/01/neofascism-in-the-white-house/

Subscribe to MOLD beta

Launched 2 years ago

MOLD beta er ei uavhengig venstrevridd nyhendekjelde som hovudsakleg omset aktuelle internasjonale saker til nynorsk.

By subscribing, I agree to Substack's Terms of Use, and acknowledge its Information Collection Notice and Privacy Policy.

MOLD beta

Nyfascisme i Det kvite hus

Av John Bellamy Foster

Subscribe to MOLD beta

Discussion about this post