Sosialisme 3.0: Praksisen av og utsiktene for sosialisme i Kina
Av Longway Foundation (https://thetricontinental.org/wenhua-zongheng-2023-2-socialism-3-in-china/)
Vi må snakke om sosialisme
I dag er omgrepet sosialisme i sentrum av harde ideologiske kampar, der tilhengjarar og motstandarar argumenterer heftig mot kvarandre. Desse debattane vert ofte utøvd på eit idéplan, der deltakarane legg fram sine oppfatningar av sosialisme basert på utvalde historiske forteljingar og teoretiske doktrinar, medan dei ignorerer røynda – at sosialisme er ein historisk prosess som har gått fram saman med industrialiseringa. I laupet av fleire hundreår har sosialisme dukka opp som ein alternativ utviklingsveg for å overvinne krisa i kapitalistisk industrialisering, ein veg som er prega av eit søk etter større politisk og økonomisk likskap, og ein utforsking av idealet om eit fellesskap i etikk og kultur. Sosialisme gav ikkje berre opphav til statar som Sovjetunionen og Kina, men hadde også ein stor innverknad på dei sosialdemokratiske politikkane i Vest-Europa. Men med samanbrotet til Sovjetunionen i slutten av det tjuande hundreåret, fekk den verdsomspennande sosialistiske rørsla eit stort tilbakeslag, og formene til den sosialistiske staten og den sosialistiske produksjonsmåten trengte systematisk refleksjon og fornying. I dag, då dei tradisjonelle kapitalistiske velferdsstatane har vorte bygd ned eller står andsynes fleire kriser, og formene til materiell produksjon gjennomgår komplekse endringar, er det naudsynt å sjå på nytt og vurdere dei grunnleggjande ideane og praksisen til sosialisme for å aktivere den politiske dynamikken som den har.
Medan den globale sosialistiske rørsla blei svekkja, gjekk Kinas sosialistiske system gjennom ei sjølvforvandling gjennom reform og opning. Men trass i prestasjonane kan det ikkje nektast for at sosialisme med kinesiske kjenneteikn står andsynes alvorlege utfordringar i dag.[1] I Kina er det tvil om tydinga av sosialisme og om den framleis er naudsynt eller til og med mogleg. Dette presenterer eit dilemma for Kina – på den eine sida, som eit sosialistisk land, kan vi ikkje unngå å diskutere sosialisme; på den andre sida, kan vi ikkje bli fastlåste i omgrepstvistar. I staden for å bli oppslukt av ideologiske kampar, bør vi sjå på sosialisme som ein pågåande prosess og kontinuerleg innsats for å skape eit meir rettferdig og likeverdig samfunn i møte med moglegheitene og utfordringane som kjem med produksjonsendringar sidan byrjinga av industrialiseringa.
Dagens diskusjonar om sosialisme og dei framtidige formene som den kan ta, må plassere sosialisme i samanheng med eksisterande historiske prosessar, i samanheng med industrialisert masseproduksjon, slik Karl Marx kasta ljos over, og analysere det komplekse samspelet mellom idealet om likskap og produksjonen sin materielle røyndom. I høve Kina må landets sosialistiske veg verte undersøkt i samanheng med den historiske utviklinga sidan det tjuande hundreåret – analysere den komplekse prosessen der sosialisme, som eit framandt politisk omgrep, har vorte integrert med Kinas politiske tradisjonar så vel som å vurdere lærdomane som er trekte frå Kina sitt eksperiment i å byggje sosialisme – for å gripe røynda og naudsynet av sosialisme. Vidare, midt i dei stadig meir komplekse endringane i formene til materiell produksjon og den internasjonale politisk-økonomiske strukturen, er det naudsynt å utforske endringane i mønsteret til sosial organisering, produksjonsfaktorar, og arbeidsdeling, som globalisering og det nye industrielle landskapet har leia med seg, for å fastsette sosialismen sin framtidige retning.
Berre på dette grunnlaget kan vi effektivt møte dei politiske og økonomiske vilkåra i denne tida med stor endring, forstå dei politiske ressursane som sosialisme tilbyr, og tenkje over vegen for Kinas sin framtidige utvikling.
Denne artikkelen vil spore den historiske utviklinga og den framtidige retninga til kinesisk sosialisme. Forfattarane skildrar den sosialistiske praksisen under Mao Zedong (毛泽东) si tid frå 1949 til 1976 som Kinas ‘Sosialisme 1.0’ og den påfølgjande utforskinga av den sosialistiske marknadsøkonomien sidan byrjinga av reform og opning i 1978 som ‘Sosialisme 2.0’. Til slutt, midt i den noverande perioden med global politisk og økonomisk omvelting, argumenterer forfattarane for at Kina treng å utvikle ein ‘Sosialisme 3.0’ for å leie sin framtidige kurs, som lærer frå og byggjer på Sosialisme 1.0 og 2.0.
Sosialisme 1.0
Det historiske møtet mellom sosialisme og Kinas stigande medvit om nasjonal frigjering.[2] Kina sitt val av den sosialistiske vegen var ikkje tilfeldig. På slutten av det nittande hundreåret stod alle dei store ikkje-vestlege sivilisasjonane andsynes omfattande utfordringar frå Vesten. Gjennom industrialiseringa si framgang, var dei vestlege moderne militære styrkane i stand til å slå den skjøre militære ryggrada som var naudsynt for å oppretthalde orden i desse tradisjonelle jordbruksimperia på grundig vis. For eliten i desse sivilisasjonane førte dette til angst og frustrasjon, ettersom dei kjende at deira kulturar hadde vorte forbigått eller øydelagde; sivilisasjonsstatar som Kina mista deira kjensle av kulturell overlegenheit over ‘barbarane’, eller dei nabolanda og minoritetsetnisitetane. Vesten sine ‘harde skip og skarpe kanonar’ (坚船利炮, jiānchuán lìpào) påla verda ‘store endringar ikkje sett på tre tusen år’ (三千年未见之大变局, sānqīannían weìjìan zhī dàbìanjú), noko som tvang kinesiske politikarar og intellektuelle til å svare.[3] Driven av den kraftige materielle krafta til deira industrialisering, heldt dei ‘framskridne’ landa, leia av Storbritannia, fram med å utvide seg utover, og forma ei ny internasjonal orden og nye ‘spelereglar’. Omforminga av verdsordenen gjorde alle tidlegare konvensjonar ugyldige.
Konfrontert av dei vestlege maktene som var væpna av industrialisering, måtte Kina avgjere korleis det kunne industrialisere seg raskt for å ta igjen Vesten og verne seg sjølv. Medan kinesiske politikarar og intellektuelle mødesamt utforska ein veg for landets industrialisering i det seine nittande og tidlege tjuande hundreåret, gjekk den vestleg-leia utvidinga av kapitalismen gradvis frå fasen av frihandel til den av imperialisme. Den harde logikken til kapitalismen, der dei svake blir rov for dei sterke, vart stadig meir framståande. Innafor europeiske land, intensiverte klassekonflikten mellom arbeid og kapital, og sosiale motstandsrørsler auka, ein dynamikk som hadde ein djup innverknad på Kina sin intellektuelle klasse på den tida. Utbrotet av den første verdskrigen førte mange kinesiske lærde til å reflektere djupt over vestleg sivilisasjon sine indre dilemma.
For dei revolusjonærane og tenkarane i det moderne Kina var det to aspekt ved dette engasjementet: på den eine sida søkte dei å lære frå Vesten for å nå deira mål om modernisering og nasjonal velstand; på den andre sida heldt dei seg årvakne for fattigdomen og ulikskapen som kapitalistisk industrialisering førte med seg. Figurar som den intellektuelle Yan Fu (严复) og leiaren av 1911-revolusjonen Dr. Sun Yat-sen (孙中山, Sūn Zhōngshān),[4] var i stand til å få eit breiare syn for Kinas utvikling fordi dei hadde ‘opna auga for å sjå verda’ (开眼看世界, kāiyǎn kàn shìjiè) og dei kjende dei historiske trendane av framgang og endring; men deira intellektuelle og ideologiske grunnlag, lagt i deira ungdom, var djupt påverka av tradisjonell kinesisk kultur, inkludert det gamle konfucianske idealet om ‘Stor Einsemd’ (大同, dàtóng).[5]
Soleis, medan dei lærte frå Vesten, identifiserte kinesiske tenkarar ogso manglar i vestleg industriell sivilisasjon og såg moglegheita av å byggje eit sosialt system som overgjekk det. Særleg vart den raske veksten oppnådd av Sovjetunionen sin sosialistiske industrialisering på kort tid sett på som ein realistisk veg for Kina å fylgje for å ta igjen Vesten. Etter at omgrepet sosialisme vart introdusert til Kina i det tidlege tjuande hundreåret, fann mange kinesiske intellektuelle at deira grunnleggjande ideal om likskap var meir i samsvar med tradisjonelle kinesiske ideal enn vestleg liberalisme. I denne perioden hadde sosialisme ei sterk tiltrekking i Kina fordi det ikkje berre var eit sett med høge fellesskapsverdiar, men eit konkret døme på eit system som var i stand til å oppnå industrialisering; både vest-europeisk sosialdemokrati og Sovjetunionens statssosialisme hadde synt at dei kunne utvikle ein moderne produksjonsmåte og oppnå industrialisering.
På 1920- og 1930-talet, etter den skuffande fiaskoen med den Store Revolusjonen (1924–1927), diskuterte og debatterte kinesiske intellektuelle ivrig sosialistisk teori.[6] Det er viktig å merke seg at det evolusjonære synet på historie importert frå Sovjetunionen – at menneskesamfunnet gjekk frå ‘primitivt’ samfunn, til slave-samfunn, til føydal-samfunn, til kapitalistisk samfunn, og til slutt til sosialistisk og kommunistisk samfunn – byrja å verte nytta medvite på den historiske utviklinga av kinesisk sivilisasjon. Denne revolusjonen i oppfatninga av historie vart premissen for den endelege politiske revolusjonen.
Oppgåva med å ta igjen Vesten fall til slutt i hendene på dei kinesiske kommunistane, som var sterkt påverka av Oktoberrevolusjonen i 1917; denne påverknaden var ikkje avgrensa til Vladimir Lenin si avanserte organisasjonsmodell av det førande partiet, men også i det praktiske dømet og dei spesifikke metodane som eit tilbakeliggande land kunne nytte for å forfølgje industrialisering. Soleis fann ein djup integrasjon stad i Kina, mellom ynsket om industrialisering (driven av den veksande medvitet om nasjonal frelse) og planen om å byggje ein sosialistisk stat.
2. Mao Zedong sine sosialistiske idear og praksis: det første forsøket på å tilpasse sosialisme til den kinesiske samanhenga. I slutten av 1930-åra byrja Mao Zedong å utforske korleis han kunne integrere Kina sitt revolusjonære og industrielle mål med den historiske trenden av sosialisme i verda. I hans verk, Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet (中国革命与中国共产党, Zhōngguó gémìng yǔ Zhōngguó Gòngchǎndǎng, 1939) og Om nydemokrati (新民主主义论, Xīn mínzhǔ zhǔyì lùn, 1940), argumenterte Mao for at Kina på den tida var eit semi-kolonialt og semi-føydalt samfunn og at det kinesiske kommunistpartiet (KKP) var partiet som skulle leie den sosialistiske revolusjonen.[7] I Mao si oppfatning, kunne planen for Kinas framtidige utvikling bli delt inn i to steg: først, det nydemokratiske stadiet, følgd av det sosialistiske stadiet, som ville bli nådd berre etter den fullstendige utviklinga av nydemokrati.[8] Med utgangspunkt i dei historiske utviklingsstega utvikla av Joseph Stalin og andre, tok Mao med seg Lenin sine skrifter om imperialisme og kolonialisme og konstruerte til slutt eit historisk syn på utviklinga av moderne Kina: etter å ha gått gjennom ‘primitivt’, slave- og føydal-samfunn, hadde landet gått inn i eit semi-føydalt og semi-kolonialt stadium, som det trengte å overgå gjennom eit stadium av demokratisk revolusjon, som var delt inn i dei gamle og nye demokratiske fasane. Dette synet på historie tenestegjorde som referansepunktet for KKP til å formulere og vurdere deira politikk: dei politikkane som vart rekna som føre den historiske tidsplanen, så å seie, vart vurdert som venstre-vridde, medan dei som hang etter vart rekna som høgre-vridde.
Leidd av dette synet på historie strevde generasjonen av kinesiske kommunistar leia av Mao sosialistisk industrialisering og sosialistisk likskap etter å oppnå to mål som hadde eit komplekst og til og med motstridande tilhøve til kvarandre.
KKP tok no på seg ansvaret for landets industrielle utvikling, etter dei mislukka forsøka i det seine nittande og tidlege tjuande hundreåret som til dømes Sjølvstyrkingsrørsla (1861–1895).[9] Partiet sitt historiske og sosialistiske perspektiv på spørsmålet om industrialisering bar eit sterkare kjensle av likskap, som stort sett overgjekk medvitet om nasjonal frelse. Etter grunnlegginga av Folkerepublikken Kina i 1949, prioriterte KKP sin modell for industrialisering at ein utvikla tungindustri, som vart rekna som naudsynt i seinindustrialiserte land som søkte å ta igjen utviklingsstigen og hadde vorte argumentert for sidan Sjølvstyrkingsrørsla. Dette synet vart utdjupa i Partiet sin generelle linje for overgangsperioden (过渡时期总路线, Guòdù shíqí zǒnglùxiàn), eit direktiv gitt ut i 1953 der Mao understreka naudsynet av å konsentrere innsatsen med å utvikle tungindustri for å etablere grunnlaget for nasjonen si industrielle og forsvarsmessige modernisering.[10]
Utviklingsstrategien med å prioritere tungindustri og ‘bli sterkare før ein blir rikare’ (先强后富, xiānqiáng hòufù), er på ein måte uunngåeleg for seinindustrialiserte land å adoptere. Men industrialisering inneber ein ekstremt høg kostnad, som krev akkumuleringa av ein stor mengd kapital; viss investeringskjelder ikkje kan verte skaffa og ressursar ikkje kan verte plyndra eksternt, må investeringar i tungindustri ofte bli trekte frå interne rurale område. I dei tidlege åra av Folkerepublikken Kina, var den einaste måten å fremje industrialisering på å re-konsentrere det distribuerte landet og auke den sentraliserte styringa og fordelinga av jordbruks-overskot gjennom folkekommune-rørsla. I tillegg til jordbruks-skattar, omfordelte eit instrument kalla ‘statleg monopol for innkjøp og marknadsføring’ (统购统销, tǒnggòu tǒngxiāo) jordbruks-overskot til industri og byar. Industrialisering kravde også eit stort tal høgt kvalifiserte arbeidarar, noko som gjorde det naudsynt å nytte massive mengder ressursar på å byggje eit moderne utdanningssystem – popularisere grunnskule- og vidaregåande utdanning, utvikle institusjonar for høgare utdanning, og auke det utdanna folkesetnaden frå titals eller hundretals tusen til titals millionar. Difor, i møte med det prekære behovet for industrialisering, avslutta Kina raskt sin nydemokratiske fase og gjekk inn i det innleiande stadiet av sosialisme. I 1953, tok KKP til seg den generelle linja av ‘ein forvandling og tre reformer’ (一化三改, yīhuà sāngǎi), gjennom som Sosialisme 1.0 vart gradvis etablert i landet, leia av dei følgjande politisk-økonomiske prinsippa: offentleg eigarskap av produksjonsmiddel, den planlagde økonomien, og fordeling etter arbeid.[11] Liknar på den sovjetiske modellen, var dette eit effektivt system for akkumulering i dei tidlege fasane av Kinas industrialisering.
Medan prosessen med sosialistisk industrialisering gjekk framover, vart eit motsetnadstilhøve mellom industrialisering og målet om sosialistisk likskap stadig meir tydeleg. Industrialiseringsmodellen leia av staten, som prioriterte tungindustri, kravde uunngåeleg eit stort tal på statlege tenestemenn, bedriftsleiarar, og profesjonelle, med tala som kravdest blei utvide i takt med industrialiseringa. Som eit resultat vart produksjonsmidla konsentrerte i hendene på leiarane i staden for arbeidarane, noko som førte til ein tendens mot byråkratisering. På slutten av 1950-åra skjønte Mao at so lenge produksjonen heldt fram med å utvikle seg på denne måten, ville den stadig skape ein byråkratisk klasse innanfor systemet, leiarar med sine eigne sjølvinteresser som ville samle kontroll over styresmaktene og verksemdene og bruke makta si til å undergrave den offentlege eigedomen. Med andre ord, denne byråkratiske klassen ville bruke stillinga si til å styre økonomien, og skubbe kostnadene ved industrialiseringa over på vanlege folk, særleg bøndene, medan dei sjølve kunne nyte godane av industrialiseringa.
Stilt andsynes dette dilemmaet utforska Mao ein ny modell for industrialisering som ‘lét folket styre produksjonsprosessane direkte’ gjennom kampanjen som blei kalla ‘grip revolusjonen, fremje produksjonen’ (抓革命促生产, zhuā gémìng cù shēngchǎn), som søkte å gjere dei elles motstridande måla om industrialisering og likskap komplementære størrelsar. I sine kommentarar til Stalin sin Økonomiske problem i sosialismen i USSR (1951), peika Mao på at den sosialistiske omforminga av eigedomsretten til produksjonsmidla ikkje med naudsyn ville føre til at arbeidet fekk ei leiande stilling innanfor produksjonen.[12] For Mao ville ikkje offentleg eigarskap til produksjonsmidla garantere at Kina utvikla seg i ein sosialistisk retning, der arbeidsfolket styrte landet sitt, og soleis var det naudsynt med justeringar og eksperiment på nivået av kulturelt og politisk leiarskap – nemleg var det naudsynt å bryte med det borgarlege lovregimet. Til dette føremålet pressa Mao fram ei rekkje tiltak i dei påfølgjande tiåra, styrka rettleiinga og tilsynet over kadrane på det politiske nivået og gjennomførte ulike eksperimentelle tiltak som hadde som mål å løyse dette problemet, mellom anna å kritisere det rangbaserte lønssystemet, sende store tal av kadrar for å drive manuelt arbeid på landsbygda og i fabrikkane, rose politikk som omorganiserte arbeidsdelinga, setje i gang sosialistiske utdanningskampanjar og so vidare. Mao føreslo òg at økonomien skulle ‘gå på to bein’ (两条腿走路, liǎngtiáotuǐ zǒulù), noko som tydde at økonomisk utvikling ikkje kunne stole berre på ein stats-leia modell og at det òg var naudsynt å gjennomføre masseoppbod for å motverke ulempene som oppstod frå denne modellen si avhengigheit av teknokratar for å gjennomføre direktiva frå den sentralt planlagde økonomien. Dette blei illustrert av framveksten av politikk som omorganiserte og forstyrra arbeidsdelinga, som Angang-grunnlova (鞍钢宪法, Āngāng xiànfǎ) i 1960 og praksisen med ‘to deltakingar og ei reform’ (两参一改, liǎngcān yīgǎi), som Mao roste.[13] Desse innsatsane speglar Mao si vedvarande omtanke med å sikre at landet sin industrialisering gjekk fram i ein sosialistisk retning, hans innsats for å rette opp dei ubalansane som industrialiseringa førte med seg, og engasjementet for ideen om likskap.
Samla sett mellom grunnlegginga av Folkerepublikken Kina i 1949 og starten på reform og opning opp på slutten av 1970-talet, vart Kina gradvis omforma til eit industrialisert land. I denne tida var Kina si sosiale struktur relativt lik og sosiale skilnader var ikkje så utprega. Men, sjølv om utviklingsmodellen ‘å bli sterkare før ein blir rikare’ hjalp landet til å oppnå industrialisering, var folket generelt framleis i fattigdom; motsetnadene mellom den stats-leia modellen for industrialisering og målet om likskap vart stadig meir framståande i Mao si tid. I tillegg til dette, og driven av landet si hundreårslange bølgje av radikal tenking, prøvde Mao å løyse desse problema med Det store spranget framover (1958–1962) og Kulturrevolusjonen (1966–1976), men begge mislukkast til slutt. Etterkomarane har halde fram med å gje seg i kast med [grapple with] desse tvillingmåla for kinesisk sosialisme – industrialisering og likskap.
3. Dei interne dilemma til sosialisme 1.0. Sidan Marx har sosialistisk teori hatt følgjande kjerneføremål: å overvinne kapitalistisk privat eigarskap og uordna konkurranse gjennom offentleg eigarskap og planøkonomi, å avskaffe utbytting, og å gjennomføre fordeling etter arbeid. Men både for den statleg leia sosialistiske vegen som Lenin starta og den sosialdemokratiske vegen som blei følgd i Vest-Europa var det naudsynt med vesentlege justeringar av sosialistisk teori. Den sosialismen som Marx såg føre seg skulle verte oppnådd i dei utvikla kapitalistiske landa, der oppsamlinga av sosial kapital hadde nådd ein kritisk nivå, noko som skapte vilkåra for ein planøkonomi og fordeling etter arbeid. Men korkje Sovjetunionen eller Kina var utvikla kapitalistiske land, og soleis var det første steget i desse landa å avgjere korleis ein kunne akkumulere kapital raskt for å leggje grunnlaget for offentleg eigarskap. Ved byrjinga av det tjuande hundreåret hadde sentrum-periferi-strukturen til verdskapitalismen teke form, noko som tydde at sosialistiske land ikkje ville kunne stole på verdsmarknaden for å akkumulere kapital raskt. Som eit resultat måtte sosialistiske land ofte eksperimentere med og tidvis overhale sine økonomiske politikkar hurtig; ein dynamikk som var synleg i Sovjetunionen. Under borgarkrigen gjennomførte Lenin ‘krigskommunisme’ – karakterisert av nesten total nasjonalisering av økonomien og obligatorisk rekvisisjon av matprodukt frå bøndene – frå 1918 til 1921 som svar på unntakstilstanden og naudsynet av å halde på den politiske makta. Etter at borgarkrigen var slutt, stilt andsynes det prekære behovet for å auke produktiviteten, måtte Lenin gjere ei rekkje radikale endringar (og, i nokon grad, kompromiss), gjennomføre den Nye økonomiske politikken (1921–1928) og tillate utviklinga av kapitalisme og marknadsøkonomi, under statleg kontroll. Medan Stalin tok ein annan, meir kostbar tilnærming, erstatta marknaden med eit organisert byråkratisk system for å ta på seg det tunge ansvaret med planlegging og fordeling.
I Kina var det første stadiet av industrialisering basert, i stor grad, på eksproprieringa av dei rurale områda; ein av funksjonane til den rurale kommune-rørsla var å rette jordbruks-overskotet mot industrialisering. Samanlikna med Sovjetunionen overførte ikkje Kina heile kostnaden ved industriell kapital-akkumulering til dei rurale områda. Mao, saman med andre leiarar, bad heile landet om å ‘stramme beltet’, det vil seie at heile folket skulle dele på kostnaden ved kapital-akkumulering. Objektivt sett spelte planøkonomien ei positiv rolle nettopp i det første stadiet av industrialisering i både Sovjetunionen og Kina. I dette stadiet var dei økonomiske og sosiale strukturane relativt enkle, og soleis var det mogeleg for staten å formulere planlagde ordningar for produksjon, utveksling, fordeling og forbruk. Men då industrialiseringa byrja å gå utover det første stadiet blei den industrielle arbeidsdelinga stadig meir kompleks og produksjonskjeda forlenga, noko som førte til eit raskt fall i effektiviteten av planlegging, ein ‘blokkering av røyra’ gjennom heile det økonomiske systemet, og ein informasjonskrise der det var utilstrekkeleg tilbakemeldingar for å gjere passande politiske justeringar.
Sjølv om Mao hadde vona at prioriteringa av folket si deltaking i styringa av produksjonen ville fremje realiseringa av Marx si oppfatning av arbeidarane si kontroll over produksjonsmidla, møtte desse innsatsane store vanskar i røynda. Då industrialiseringa går fram vert arbeidsdelinga intensivert, ikkje berre då det gjeld industrielt arbeid, men òg stillingane og funksjonane til leiarar og vitskaplege forskarar. I tillegg: då industrialiseringa skaper stadig meir komplekse produksjons-, forbruks- og fordelingsprosessar, aukar mengda informasjon som blir generert raskt samanlikna med jordbrukssamfunnet, noko som krev eit organisert byråkratisk system for informasjonsstyring. Dette byråkratiske systemet, som Max Weber og andre har uttrykt det, er naudsynt ikkje berre innanfor produksjonseiningar, men for samfunnet som heilskap. I denne tydinga, og i tider med fredeleg utvikling, er ein sideverknadene av industrialisering at eit politisk parti som dannar føretroppen [vanguard political party] kan dele seg raskt inn i stadig meir sofistikerte byråkratiske komponentar og inn i ulike politiske grupperingar. Mao vona at dette problemet kunne løysast ved å erstatte det byråkratiske systemet med folkets sjølvorganisering. Hans tillit kan ha kome frå KKP si erfaring med folket sin krig; gjennom praksisen med masselinja var partiet i stand til å realisere kraftige sosiale mobiliseringar og dynamiske politiske prosessar som integrerte føretropps-partiet med folket. Mao ville gjenopplive den organisatoriske modellen til folket sin krig under industrialisering for å drive nasjonal utvikling framover; men denne organisatoriske modellen hadde vorte vellykka gjennomført under ein spesifikk historisk samanheng der det var ei sterk folkeleg kjensle av hastverk på grunn av den kinesiske borgarkrigen (1927–1937; 1945–1949) og motstandskrigen mot japansk aggresjon (1937–1945). Etter sigeren til revolusjonen og starten på nasjonal konstruksjon, blei denne kjensla av hastverk gradvis svekka. Vidare var ikkje vilkåra under epoken til sosialisme 1.0 gunstige for å hjelpe folket med å handtere kompleksiteten i landet si utvikling, medan partiet og regjeringa sitt byråkratiske system forvridde og oppløyste sjølvorganiseringa til massane, anten utilsikta eller med vilje eller. Difor var Mao sine mål i praksis veldig vanskelege å realisere i praksis.
Eit anna problem som ikkje kunne bli løyst på den tida var å justere systemet med høg akkumulering frå dei tidlege dagane til Folkerepublikken Kina. Etter å ha fullført det første stadiet av industriell akkumulering, var den neste utfordringa som møtte ein sosialistisk stat å fremje ein stabil syklus for utvida reproduksjon. Dette inneber to oppgåver; først er det naudsynt å justere proporsjonen mellom akkumulering og forbruk på ein rimeleg måte, gjennomføre skatte- og finanspolitikkreformer, og generere berekraftig energi for økonomisk vekst. Men under sosialisme 1.0 var Kina si skatte- og finanspolitikk relativt konservativ, noko som førte til utilstrekkeleg pengemengd, som undertrykte utvidinga av forbruk og såleis resulterte i ein mangel på motivasjon for industriell oppgradering. For det andre er det naudsynt å løyse problemet med å integrere den nasjonale økonomien inn i det internasjonale økonomiske systemet. Det moderne systemet for masseindustriell produksjon er avhengig av tilførsel av ressursar og produkt som spenner over grenser og regionar. Det er vanskeleg å halde oppe økonomisk vekst når ein berre stolar på innanlandsinvestering- og forbruk; ein effektiv økonomisk syklus må bli etablert gjennom internasjonal handel for å halde på livskraft. Allereie på 1930-talet prøvde Sovjetunionen å tiltrekke seg kapital og teknologi frå USA, som var midt i ein økonomisk krise på den tida og hadde eit objektivt krav om kapitaleksport og industriell eksport. Desse vilkåra var gunstige for å fremje samarbeid og høg-hastigheits utvikling av den sovjetiske økonomien. Etterpå forplikta Sovjetunionen seg til å byggje den sosialistiske leiren, ikkje berre av politiske og tryggleiksgrunnar, men òg for å etablere ein økonomisk kretslaup mellom dei sosialistiske landa. Etter revolusjonen i 1949 blei Kina med i den sosialistiske leiren og fekk ein betydeleg mengd sovjetisk kapital og teknisk støtte, særleg etter Koreakrigen (1950–1953) (kjend i Kina som krigen for å motstå USA-aggresjon og hjelpe Korea [抗美援朝战争, Kànɡměi yuáncháo zhànzhēnɡ]). Denne støtta gjorde at Kina si grunnleggjande industrialisering kunne gå fram smidig, men det sovjet-leia økonomiske systemet produserte òg sine eigne ubalansar mellom landa. Til slutt valde Mao og partiet sitt leiarskap å bryte vekk frå det sovjetiske systemet, slik det brøyt vekk frå det kapitalistiske verd-økonomiske systemet i 1949, noko som resulterte i at Kina si økonomi var relativt lukka i lang tid.
Generelt kan visjonen om sosialisme 1.0 summerast opp slik: under offentleg eigarskap, styrte arbeidarane kollektivt produksjonsmidla, produserte for sitt eige materielle og åndelege velvære i staden for profitt. Faktisk skapte planøkonomien og systemet med offentleg eigarskap eit system med akkumulering der kostnadene blei delte av folket som heilskap og fullførte grunnleggjande industrialisering på ein relativt kort periode. Men, denne økonomiske strukturen hadde òg nokre ibuande avgrensingar, knytte til berekrafta av intern utvikling og vanskar med å kople seg til den eksterne økonomiske syklusen. Til slutt var ikkje produksjonsmåten og organisasjonskapasiteten til Kina under sosialisme 1.0 tilstrekkelege til å verkeleg realisere dei sosialistiske ideala om likskap og samarbeid. Dette var utfordringa som møtte Deng Xiaoping (邓小平) og andre leiarar, som ville leie Kina inn i sitt neste stadium av sosialisme.
Sosialisme 2.0.
1. Den politiske økonomien til sosialisme 2.0. Etter å ha opplevd og delteke i konstruksjonen av sosialisme 1.0, hadde Deng Xiaoping ei klar forståing av problema. I motsetnad til Mao si vektlegging av dei idealistiske måla om ‘å kjempe mot egoisme og kritisere revisjonisme’ (斗私批修, dòusī pīxiū), ‘å vere rettferdig og usjølvisk’ (大公无私, dàgōng wúsī) og ‘å tena folket’ (为人民服务, wéi rénmín fúwù), var Deng Xiaoping meir tilbøyeleg til ein realistisk haldning, på grunn av hans lange involvering i frontlinje-økonomisk arbeid. Denne orienteringa var synleg under eit møte med utanlandske gjestar i 1979, der Deng sa at det var feil å tru at ein marknadsøkonomi berre kunne eksistere under kapitalisme, hevda at sosialisme òg kunne ta i bruk ein marknadsøkonomi og lære ting frå kapitalistiske land, som forretningsleiingsmetodar.[14] Deng si strategi var å gradvis forme om planøkonomien til eit verkty for makroøkonomisk regulering, å installere mekanismen til ein marknadsøkonomi, og å prøve å gjere marknadsøkonomien foreinleg med offentleg eigarskap og fordeling etter arbeid. Denne tilnærminga skilde seg betydeleg frå sosialisme 1.0, der planøkonomien var eit institusjonelt grunnlag som var samanhengande med offentleg eigarskap og fordeling etter arbeid. I 1984 blei Avgjerda frå sentralkomiteen til KKP om reform av den økonomiske strukturen vedteken på det tredje plenumsmøtet til det tolvte sentralkomiteen til KKP, det første gjennombrotet i fastlåsinga mellom planøkonomien og vareøkonomien.[15] Deng snakka høgt om denne avgjerda, sa at det var eit politisk økonomisk rammeverk som kombinerte dei grunnleggjande prinsippa til marxismen med Kina si sosialistiske praksis.
Endringar i landet sitt grunnleggjande økonomiske system reiste uunngåeleg spørsmål om meininga og tolkinga av sosialisme, nemleg kva var dei viktige elementa og trekkja? Sjølv om det var naudsynt på eit teoretisk nivå å klargjere korleis desse reformene var foreinlege med sosialisme, føreslo Deng at partiet skulle setje teoretiske debattar til side, og i staden fokusere på å setje spesifikke mål og kartleggje banen for landet si nye utviklingsretning. Difor gjorde Deng justeringar til teorien om historiske utviklingssteg som blei vedteken under perioden til sosialisme 1.0. I 1987 føreslo det trettande nasjonale kongressen til KKP ideen om at Kina, på grunn av si historiske underutvikling, var i det ‘primære stadiet av sosialisme’ (社会主义初级阶段, shèhuì zhǔyì chūjí jiēduàn) der den prinsipielle oppgåva var å utvikle dei produktive kreftene og setje ut eit tre-stegs økonomisk utviklingsstrategi for å oppnå ein relativt god levestandard for folket og realisere sosialistisk modernisering innan hundreårsjubileet til revolusjonen.[16] Etterpå, i 1992, erklærte det fjortande nasjonale kongressen til KKP at Kina si reform hadde som mål å etablere eit sosialistisk marknadsøkonomisk system, som var faktisk ein endring frå den klassiske oppfatninga av sosialisme, ved ikkje lenger å insistera på at ein fullstendig planøkonomi var naudsynt for å sikre offentleg eigarskap og fordeling etter arbeid. Tilsvarande justeringar blei gjorde til teorien om historiske utviklingssteg, gradvis klargjere at det var naudsynt å byggje ein sosialistisk marknadsøkonomi under det primære stadiet av sosialisme. Saman danna desse teoretiske utviklingane grunnlaget for sosialisme med kinesiske særdrag.
2. Utfordringane til sosialisme 2.0. Under reform- og opning-perioden har Kina si industri vokse raskt, på grunn av aktiveringa av intern etterspurnad og tilgang til ekstern investering ved å bli med i den globale marknaden. Med støtte frå intern og internasjonal økonomisk sirkulasjon har industrialiseringa gått inn i ein vedvarande prosess med suveren utvikling og høg-hastigheits vekst, gått forbi fasen av industriell akkumulering og gått inn i stadiet av industriell oppgradering.
Ifølgje Deng var marknaden berre eit middel for å realisere den sosialistiske visjonen om å byggje eit ‘moderat velståande samfunn’ (小康社会, xiǎokāng shèhuì) og oppnå den ‘felles velstanden’ (共同富裕, gòngtóng fùyù). Men med den raske utviklinga av marknadsøkonomien møtte denne visjonen aukande problem.
Fyrst mangla Deng si teoretiske rammeverk støtte frå ei overtydande historisk forteljing, nemleg den identifiserte ikkje ein klar veg som Kina si sosialistiske utvikling ville gå fram på, noko som skapte ei svekking av partiet sitt nye ideologiske paradigme. Den sosialistiske teorien til Deng si tid la til eit nytt segment til den historiske forteljinga som Mao skisserte i Om nydemokrati, sette inn det primære stadiet av sosialisme inn i den føreslegne overgangen frå sosialisme til kommunisme. Men denne formuleringa av det primære stadiet av sosialisme klarte ikkje å svare på to kritiske spørsmål: finst det eit avansert stadium av sosialisme som følgjer etter det primære stadiet? Og korleis vil denne vegen til slutt leie til kommunisme? På den tida hadde partiet korkje evna eller ressursane til å svare på desse spørsmåla og kunne berre utsetje saka ved å ikkje krangle over det.
For det andre: Sosialisme 2.0 møtte òg alvorlege vanskar når det gjeld det grunnleggjande økonomiske systemet. Det sentrale spørsmålet med teorien om den sosialistiske marknadsøkonomien var om marknadsøkonomien og sosialismen kunne vere foreinlege med kvarandre. Sosialisme, som ei form for eigarskap, er karakterisert av kollektivt og offentleg eigarskap, medan marknaden, teoretisk sett, tildeler ressursar, med typar av produkt og skalaar av produksjon for ulike føretak som er baserte på prissignal som er bestemte av tilbod og etterspurnad. Difor, i teorien, bør ulike former for eigarskap vere foreinlege med marknaden. Tilhengjarane av den sosialistiske marknadsøkonomien hevda at sosialisme kunne utvikle ein marknadsøkonomi i staden for planøkonomien, medan dei heldt fast ved dei to grunnleggjande elementa til sosialisme: offentleg eigarskap og fordeling etter arbeid. Men i praksis byrja marknadsøkonomien å oppløyse desse to sosialistiske prinsippa. I slutten av 1980-åra blei Kina si kommersielle sektor gradvis privatisert og, etter 1992, strøymde ein stor mengd utanlandske investering inn i landet, og privat eigarskap av produksjon byrja å utvide seg. I 1997 vedtok KKP politikken om ‘å gripe det store og sleppe det små’ (抓大放小, zhuādà fàngxiǎo), fokusere på å halde statleg kontroll over dei største og mest strategisk viktige statseigde føretaka (SF), som energi og bankvesen, medan dei slakka kontrollen over mindre, ikkje-strategiske SF, som lettindustri; reformer under denne politikken resulterte i den grunnleggjande privatiseringa av fylkesnivå statseigde føretak på fylkesnivå, eit stort tap av statseigde eigedomar, utsetjinga av arbeidarklassen til marknadskrefter, og lauskoplinga av partiet frå si klassebase. Samstundes var det eit skifte frå prinsippet om fordeling etter arbeid til fordeling etter andre faktorar, som kapital, land og teknologi, som på grunn av deira knappheit ofte fekk ein meir fordelaktig stilling i marknadstransaksjonar enn arbeid. Den ekstreme prioriteringa av økonomisk effektivitet forstørra og misbrukte fordelane til desse andre faktorane over arbeid. Dette ville uunngåeleg presse proporsjonen av overskot som blei fordelt mellom arbeid, noko som førte til ein aukande separasjon mellom arbeidarane og produksjonsmidla so vel som ei kontinuerleg forverring av levevilkåra for arbeidarane (den siste trenden blei forverra av utilstrekkelege offentlege tenester). Om kostnaden ved dei første tretti åra av industrialisering blei jamt fordelt mellom heile folket gjennom den kraftige viljen til staten, så blei kostnaden ved den marknadsorienterte reforma av dei påfølgjande tretti åra bore meir av vanlege folk.
Sosialisme 3.0: Mot framtida
For Kina syner både praksisen til sosialisme 1.0 i dei første tre tiåra etter revolusjonen, og den til sosialisme 2.0 i dei påfølgjande tre tiåra, korleis sosialistiske ideal og tru har vorte integrerte med landet si røynd. Denne integreringa gjer det irrasjonelt for Kina å søkje nokon radikal avvik frå si sosialistiske veg. Men utfordringa som Kina møter ligg i det faktum at det ikkje finst nokon ekstern modell å byggje på for å justere sosialisme 2.0. Etter som den internasjonale politisk-økonomiske landskapet har utvikla seg og formene til produksjon har gjennomgått transformasjonar, har både den vest-europeiske vegen til sosialdemokrati og den USA-vegen som avvis sosialisme fullstendig vorte nedsenka i kriser på grunn av deira ibuande motsetnader. Difor må reforma av Kina si sosialistiske veg vere basert på si eiga praksis.
Å fokusere på Kina si eiga praksis tyder ikkje å skilje landet frå den eksterne verda. Tvert imot er den grunnleggjande røynda til det moderne Kina si djupt integrering med den eksterne verda. Som soleis må diskusjonar om sosialisme i Kina ta omsyn til bakgrunnen av globale politiske og økonomiske endringar. Akkurat som Marx anstrengde seg for å analysere og forstå den interne logikken og drifta av moderne industriell kapitalisme i midten-til-slutten av det nittande hundreåret, er det i dag naudsynt å analysere og forstå djupt den interne logikken og drifta av den moderne forma til produksjon og deira transformasjon. Rasjonell handling kan berre bli teken i samsvar med retninga til denne transformasjonen, og ved kritiske moment og samanføyingar, bør relativt fornuftige val bli gjorde basert på dei gjevne historiske vilkåra. For Kina kan ikkje sosialisme enkelt bli avgrensa til det styrande manifestet til det styrande partiet, det bør òg vere eit omgrep og praktisk ressurs for å tenkje om att offentleg deltaking og forme om att eit politisk fellesskap. Midt i det nye verd-landskapet og oppgangen av nye former for produksjon bør den nye retninga av sosialisme bli seriøst vurdert.
Dei sentrale prinsippa til sosialisme 1.0 – planøkonomien, offentleg eigarskap, og fordeling etter arbeid – blei bygd gjennom refleksjon over og betring av masseproduksjonsmodellen. Grunnlaget for masseproduksjon er kollektivt arbeid: arbeidarane samlar seg i eit felles arbeidsstad og arbeider med kvarandre for å operere produksjonsmidla for å samle og produsere varer. Prinsippa til sosialisme 1.0 sikta til å gjere arbeidarane i stand til å kontrollere produksjonsmidla på grunnlag av kollektivt arbeid for å kaste av seg utbyttinga frå borgarskapet, og betre strukturen til arbeid og levevilkåra til arbeidarane. Sosialisme 3.0 bør utforske nye tilnærmingar til å rette opp misbruka som er skapte av kapitalismen si dominerande stilling i den globale økonomien, med eit fokus på å betre levevilkåra til arbeidarane og auke deira kontroll over produksjonsmidla, medan dei erkjenner at ein marknadsøkonomi er naudsynt. I Kina er det naudsynt å avgrense misbruka av kapital og å betre stillinga til arbeid i produksjonsprosessen, i samsvar med dynamikken til industrialisering, og, til slutt, å byggje ein meir inkluderande og rettferdig modell av industrialisering. Dette målet kan tydeleg ikkje bli nådd gjennom marknaden sin spontane justering og krev difor at staten sikrar og held ved like sitt leiarskap i det økonomiske domenet.
Sidan byrjinga av revolusjonen har den kinesiske staten vist seg å vere eineståande, då den har fleire utøvande krefter som trengjer inn i landet si økonomi, politikk og samfunn. Sjølv etter dei administrative reformene under sosialisme 2.0 har staten halde fram med å ha ei viss økonomisk initiativ, ikkje berre når det gjeld sine offentlege politikkar men, viktig, dei statseigde føretaka og det statseigde landsystemet.
Medan dei tek på seg ein slik skremmande oppgåve, må landet òg vera årvake for den vidare byråkratiseringa som kan oppstå frå forsøk på å regulere produksjonen. For å halde fram med å leie det kinesiske folket, må KKP effektivt bruke si makt og ressursar til å omstrukturere produksjonstilhøva og fremje interessene til arbeidarklassen, og dermed vinne støtta frå folket. I sosialisme 1.0 sin æra fordelte KKP dei kritiske produksjonsmidla – jorda – til bøndene og skapte arbeidarklassen gjennom industrialisering. Som eit resultat var dei overordna interessene til KKP og folket samordna, og partiets sosiale grunnlag var solid. Men i sosialisme 2.0 sin æra innførte og utvikla KKP marknadsøkonomien og gjorde effektivitet til det sentrale prinsippet for å leie ressursfordelinga, og oppmuntra individ til å bli rike. Denne tilnærminga imøtekom ‘folket sine stadig veksande materielle og kulturelle behov’ (人民群众日益增长的物质文化需求, rénmín qúnzhòng rìyì zēngzhǎng de wùzhì wénhuà xūqiú) men la òg grunnlaget for ein alvorleg krise. I dag, om KKP søkjer å byggje opp att sitt sosiale grunnlag, kan det ikkje berre gjere justeringar til sine sosiale velferdspolitikkar, det må òg skape sitt klassegrunnlag på nytt ved å betre levekåra til arbeidarklassen på ei brei måte, oppnå ei meir balansert inntektsfordeling over heile landet, og heve stillinga til arbeid i det industrielle systemet so vel som å avgrense misbruka av kapital.
I tillegg til dei økonomiske og sosiale felta, må det òg erkjennast at verdiar og ideal som er innebygde i sosialisme er ein viktig ressurs for Kina som eit politisk og kulturelt fellesskap. Grunnen til at sosialistiske idear vart raskt aksepterte og spreidde i moderne Kina var ikkje berre fordi dei er nært knytte til det tradisjonelle kinesiske idealet om ‘Stor einskap’ (sjølv i dag utleier mange kinesarar deira forståing av sosialisme frå dette kulturelle omgrepet), men òg på grunn av den vellukka tilpassinga av den sosialistiske forteljinga om historiske utviklingssteg til den kinesiske samanhengen av Mao og andre. Det er nyss gjennom denne forteljinga at folk sin aksept av sosialisme oppnådde einskapen av erkjenning og tru.
I eit sosialistisk land er den historisk materialistiske forteljinga om utvikling både informativ og opplysande. Det kan seiast at denne historiske forteljinga spelar ei rolle i å halde oppe offentleg tru på det politiske systemet og den nasjonale utviklingsbanen i ikkje-religiøse land som Kina, akkurat som den kristne tradisjonen spelar ei sterk politisk rolle i dei liberale demokratia i USA, Europa, og andre vestlege land. For eit stort land som Kina er det naudsynt å utvikle eit felles sett med verdiar og ideal som vert reflekterte i reelle politiske og økonomiske prosessar, heller enn berre ideologisk propaganda. Under stadig skiftande historiske vilkår må Kina mobilisere sine eigne kulturelle tradisjonar og ideal for å forme om og vitalisere sine felles verdiar for å sikre overlevinga til landet og leie det i den rette retninga.
[1] ‘Sosialisme med kinesiske kjenneteikn’ er eit omgrep som først vart lansert av Deng Xiaoping (邓小平) i 1982, i dei tidlege fasane av reform og opning, som understreka at sosialismen i Kina måtte tilpassast landet sine tilhøve.
[2] Etter den første opiumskrigen (1839–1842), fekk Kina gradvis statusen som ein semi-kolonial, semi-feudal stat kontrollert av framande makter. Perioden på meir enn 100 år frå midten av det nittande hundreåret til etableringa av den sosialistiske revolusjonen i 1949 blir omtala som Kinas ‘hundreår med audmjuking’ (百年国耻, bǎinián guóchǐ). Serien av revolusjonære rørsler i denne perioden som kjempa mot imperialistisk invasjon og i søk etter kinesisk nasjonal frigjering og uavhengigheit blir samla omtala som Rørsla for Nasjonal Frelse (救国运动 jiùguó yùndòng) på grunn av deira tyding i å ‘redde’ den kinesiske nasjonen når den var på randen av overleving.
[3] ‘Store endringar ikkje sett på tre tusen år’ var eit uttrykk brukt av Lin Hongzhang (李鸿章), ein politisk leiar under det seine Qing-dynastiet som tala for Kinas industrielle og militære modernisering, for å skildre dei globale geopolitiske skifta som fann stad i det nittande hundreåret.
[4] Omsetjaren [av den engelske versjonen] sin merknad: pinyin-omsetjinga av Dr. Sun Yat-sen sitt namn har vorte inkludert her ettersom hans engelske namn ikkje samsvarer med hans kinesiske namn, i motsetnad til, til dømes, Yan Fu.
[5] Stor Einsemd’ er eit utopisk omgrep i tradisjonell kinesisk filosofi knytt til heile menneskeslekta som lev i eit harmonisk fellesskap. Ordet går fleire tusen år tilbake, først dukkar opp i den gamle konfucianske teksten Seremoniboka (礼记, Lǐjì), og er framleis eit påverknadsrikt politisk ideal.
[6] I byrjinga av 1920-åra, medan dei blei manipulert av imperialistiske makter, var Kina framleis i ein tilstand av krigsherrevelde og fragmentering. Krigsherrar av alle storleikar plyndra og undertrykte folket i deira styringsområde, noko som førte til ein økonomisk depresjon og utbreidd liding. Som svar på det felles ynsket til det kinesiske folket om å styrte imperialisme og setje ein slutt på styret til krigsherrane, fremja Kommunistpartiet i Kina aktivt samarbeid med Nasjonalistpartiet i Kina, eller Kuomintang, for å etablere ein revolusjonær einsfront. Etter danninga av den første einsfronten mellom dei to partia, akselererte tempoet til den kinesiske revolusjonen, og ei revolusjonær rørsle mot imperialisme og føydale krigsherrar braut ut frå 1924 til 1927, vanlegvis kjend som den ‘Store Revolusjonen’ eller den ‘Nasjonale Revolusjonen’.
[7] Mao Zedong, ‘The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party’, in Selected Works of Mao Tse-tung, Vol. 2 (Peking: Foreign Languages Press, 1965), Mao Zedong, ‘On New Democracy’, in Selected Works of Mao Tse-tung, Vol. 2 (Peking: Foreign Languages Press, 1965).
[8] Nydemokrati, eller den nydemokratiske revolusjonen, er eit omgrep utvikla av Mao Zedong som refererte til ein fase av Kina sin revolusjonære forvandling. I denne fasen ville kommunistpartiet leie ein einsfront av arbeidarklassen, bøndene, småborgarskapet og nasjonalborgarskapet, noko som tillét ei avgrensa utvikling av nasjonal kapitalisme for å styrte føydalismen og sikre nasjonal uavhengigheit.
[9] Sjølvstyrkingsrørsla (1861–1895) var ei rekkje institusjonelle reformer sett i gang i den seine Qing-perioden som søkte å modernisere Kina økonomisk og militært.
[10] Mao Zedong, ‘The Party’s General Line for the Transition Period’, in Selected Works of Mao Tse-tung, Vol. 5 (Peking: Foreign Languages Press, 1977).
[11] ‘Ein forvandling og tre reformer’ var den generelle linja teken av KKP under overgangen til sosialisme; ‘ein forvandling’ refererer til landet si sosialistiske industrialisering, medan ‘tre reformer’ refererer til den sosialistiske forvandlinga av jordbruk, handverksindustri, og kapitalistisk industri og handel.
[12] Mao Zedong, A Critique of Soviet Economics, trans. Moss Roberts (New York: Monthly Review Press, 1977).
[13] ‘To deltakingar og ei reform’ syner til praksisen til Angang, eller Anshan, Steel (no kjend som Ansteel-gruppa) i 1960; ‘to deltakingar’ tydde at kadrane skulle delta i arbeidet medan arbeidarane skulle delta i leiinga, medan ‘ei reform’ tydde at urimelege reglar og forskrifter skulle reformerast.
[14] Deng Xiaoping, ‘We Can Develop a Market Economy Under Socialism’, in Selected Works of Deng Xiaoping, Vol. 2 (Beijing: Foreign Languages Press, 1994).
[15] Twelfth Central Committee of the Communist Party of China, ‘Decision of the Central Committee of the Communist Party of China on Reform of the Economic Structure’, Beijing Review 27, no. 44 (October 1984).
[16] Deng Xiaoping, ‘In Everything We Do We Must Proceed From the Realities of the Primary Stage of Socialism’, in Selected Works of Deng Xiaoping, Vol. 3 (Beijing: Foreign Languages Press, 1994)
Bibliografi
Deng Xiaoping. ‘In Everything We Do We Must Proceed From the Realities of the Primary Stage of Socialism’. In Selected Works of Deng Xiaoping, Vol. 3. Beijing: Foreign Languages Press, 1994.
Deng Xiaoping. ‘We Can Develop a Market Economy Under Socialism’. In Selected Works of Deng Xiaoping, Vol. 2. Beijing: Foreign Languages Press, 1994.
Mao Zedong. A Critique of Soviet Economics. Translated by Moss Roberts. New York: Monthly Review Press, 1977.
Mao Zedong. ‘On New Democracy’. In Selected Works of Mao Tse-tung, Vol. 2. Peking: Foreign Languages Press, 1965.
Mao Zedong. ‘The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party’. In Selected Works of Mao Tse-tung, Vol. 2. Peking: Foreign Languages Press, 1965.
Mao Zedong. ‘The Party’s General Line for the Transition Period’. In Selected Works of Mao Tse-tung, Vol. 5. Peking: Foreign Languages Press, 1977.
Twelfth Central Committee of the Communist Party of China. ‘Decision of the Central Committee of the Communist Party of China on Reform of the Economic Structure’. Beijing Review 27, no. 44 (October 1984).